Innrømmer han ikke hadde peiling på Metallica: - Jeg var feil mann på feil plass
Denne anmeldelsen sto på trykk i Aftenposten Aften 15. desember 1992, etter Metallicas konsert i Oslo Spektrum kvelden før. Onsdag 17. juni er de på plass i Oslo igjen.
Nei, jeg har det ikke bra.
Dette er en rapport fra gårsdagens Metallicakonsert i Oslo Spektrum, bandet står på scenen: Ørene er borte, innvollene har forlatt meg, bena er i knas, øynene sitter i nakken.
Jeg hadde foretrukket Fornebu.
Folk rundt meg, i hvert fall foran meg, der nede på gulvet, ser imidlertid ut som om de har det veldig bra der de er. De synger, de hopper, de hever nevene, de tenner lightere. Er det jeg som har misforstått?
Les intervju med anmelder: - Jeg var feil mann på feil plass
Metallica. Et av de største i universet for tiden. De spiller heavy, nei hard, nei metallrock. Er det death metal?
Er det speed Metal? Er det Jern og Metall? Er jeg egentlig interessert? Det eneste jeg vet, er at jeg slett ikke har det bra.
Men, det slår meg: det må være moro å være medlem av Metallica. For det er ikke mange som kan vise video i en halv time før de går på scenen, og få større respons enn Nils Lofgren på Rockefeller. Og når de endelig viser seg in persona, kan de spille nøyaktig hva som faller dem inn, og få større respons enn Paul McCartney i Drammenshallen.
Sa jeg spille?
Rent musikalsk er selvfølgelig Metallica for amøber å regne. Det er da heller ikke musikk dette dreier seg om. Dette er et psykologisk og moralsk oppbyggingstiltak for arbeidsløs ungdom.
Hvis Metallica kan bli millionærer på ingenting, hvorfor kan ikke du? Vi retter en stor takk til Metallica for deres sosiale innsats.
Og oppå det hele har kvartetten tatt seg bryet med å drasse hit et ganske så imponerende arsenal av visuelle effekter. Slik var det aldri på Uriah Heepkonsertene. Bombene låt aldri nøyaktig som skikkelige bomber den gangen. Og hadde Uriah Heep flammer som sto opp gjennom scenegulvet? Neida.
Trapper var det også på scenen i går, og trommesettet kunne ikke bare skyves frem og tilbake; det kunne gjemmes bort under scenen når bassisten tok seg en solo.
Javisst - Metallica tok seg en bassolo. Og den var slett ikke verst, heller. Og da Jason Newsted hadde brumlet godt og lenge, så dukket gitarist Kirk Hammett opp fra scenegulvet, og sammen foretok de en aldri så liten tributt til gamle LedZeppelin: Noen få takter "Dazed and confused" , mente vi å høre.
Men det var også stort sett alt vi oppdaget av tilløp til musikk denne kvelden. For snart dukket Lars Ulrich opp med skramlekassene sine igjen sammen med James Hetfield, han som sto oftest ved mikrofonen og låt som et neshorn med halskatarr. Og de ødela alt sammen.
En og annen gang ellers fikk vi faktisk noen flere forsøk på musikalsk utfoldelse der nede fra scenen, og det ga meg en støkk. For hvis det faktisk viser seg at det var en konsert jeg var med på i går, ja da blir jeg gram i hu. Men det kan umulig være tilfelle.
Men la oss leke med tanken. Og se på dette som et musikalskevenement. Da har jeg på følelsen at noe er forferdelig galt. At hardrocken har mistet all tak på virkeligheten og utelukkende slår seg på brystet med gurglende klisjeer hentet fra - tja, hangaren på Fornebu?
For hvor ble det av den harde rocken som faktisk hadde røtter i annet enn hard rock? Enn si metall? Som husket bluesen, for eksempel? Kanskje det er derfor det er noe som heter death metal - fordi man har tatt livet av god, hard rock?
Aggressivt og tøft på kjente stier: Les plateanmeldelsen av Death Magnetic
annonse > Møteplassen - Finn kjærligheten på nettet Letsdeal.no - Daglige deals innen restaurant, helse, mote og mye mer Prisjakt - kunnskap før kjøp FINN.no - Mulighetenes marked
