musikk

En spedbygd, rødhåret og androgyn jente har i sommer vært et av de hotteste trekkplasterne på gigantfestivaler som Sonar og Glastonbury. Kredblekker som NME jubler for henne; når Elly Jackson (21), sammen med sin lyssky partner Ben Langmaid, har solgt en halv million kopier av supersingelen «In It For The Kill» kan man trygt slå fast at mye har skjedd siden de største kvinnelige popstjernene het Britney, Jessica og Christina.

Før var hun amerikansk, blond, liksom-prektig og kommersielt skreddersydd for barn, radiostasjoner og samlealbum. Denne sommeren er popdamene, fra Lady GaGa til Elly, europeisk i stilen, styggpen, ligger med hvem hun vil og oppgir David Bowie som største musikalske forbilde.

Spesiell.

Hovedpoenget for 2009s popstjerner er altså å skille seg ut - ikke passe inn – og i dette racet ligger småsære og egenrådige Elly best an blant de mange elektropopjentene som denne sommeren turnerer festivalscenene med sine keyboard, 80-tallsreferanser og velpakkede garderober.

Mainstream-popen er i ferd med å skjerpes, som en konsekvens av at publikum digitalt har vokst seg kresne med ubegrenset tilgang til musikk innen alle sjangre. Våre popstjerner skal tilfredsstille behovet om å finne frem til det unike, det avansert troverdige, det pussige. Med høyt hår, gode melodier og referansepakket sound klarer La Roux klarer oppgaven med stor stil.

Kantete pop.

Her legges det ikke skjul på duoens åpenbare 80-tallsinspirasjon, med kald synth og fengende refrenger. Ekstremt sterke enkeltlåter som nevnte singel, «Bulletproof», «Fascination», «Quicksand» og «Cover My Eyes» fester seg og vokser dessuten over tid.

Elly synger variert, sårbart og med så mye personlighet at hver sang får sin egen lille finesse og følelse. Hun er den uperfekte stjerna som tilfører noe forfriskende usikkert og optimistisk, som gjør denne retropopen sympatisk og mer interessant enn eksempelvis Little Boots’ glattere utgave.

La Roux debut er et sommerlig og anvendelig popalbum, akkurat passe avant garde for 2009.