musikk

Ukens anmeldte: Jordin Sparks er lyden av sommerfugler i magen | Snadder soul fra Maxwell | Clutch slakker av gassen | Kynisk optimisme fra Ian Hunter

Pendelen har definitivt svingt siden kritthvite popprinsesser lånte kulhet og fengende produksjon fra r’n’b. Nå er det sangere med bakgrunn i gospelkor som lager svære, svære popballader uten antydning til urban tilhørighet.

Låter som Beyoncés «Halo» åpner en ny dør til musikalsk upløyd mark og tilgang på det enorme, amerikanske crossover-publikummet.

Nå jakter r’n’b-jentene på mektige, gaulende og luftige radiospor mens de legger til seg antydning til country-knekk på stemmen.

Vekst

Midt i dette står 19-år gamle Jordin Sparks med med en kraftfull stemme som sikret henne Idol-seier i 2007. Etter det sympatiske debutalbumet i fjor solgte 1.5 millioner kopier, er hun nå tilbake.

FOTO: SCANPIX

På debuten ønsket hun seg en «shy boy», nå synger Sparks om ensomheten ved å våkne opp alene.

Følelsesspekteret og selvtillitten har vokst, det samme har også produksjonen som har svulmet fra uskyldsren pop-rnb til fullstendig over the top-ballader med kraftige 80- og 90-tallsingredienser.

Maksimalisme

Sparks synger fortsatt som tenårene selv; følelsesladd og ivrig, fra høyt til lavt på få sekunder. Singelen «Battlefield» er en råharry powerrock-låt som i mine ører gjør jobben sin som førstesingel; selv om den er overlesset med metaforer fra slagmarken får man fullstendig dilla.

Klubblåter som «S.O.S» og «Emergency» fremstår heller halvhjertede, mens «Watch You Go» og «No Parade» er høydepunkter som effektivt virvles opp til hjerteknusende klimaks.

Det som gir Sparks troverdighet midt i dette glossy lydkalaset er at hun faktisk er den girl next door popindustrien liker å dyrke frem.

Hun skjærer grimaser på den røde løperen, rødmer når hun møter større kjendiser og har på sjarmerende vis klart å forbli seg selv. Derfor skal man være en rimelig kald fisk om man ikke føler med hennes opp- og nedturer.