musikk

Flere anmeldelser:
Mew: Mest for fansen

Band of Horses: En nedtur
Donkeyboy: Ingen fest
Mew: Mest for fansen

Kåre and The Cavemen skal ha mye av æren for at norsk undergrunnsrock på 90-tallet klarte å bevege seg bort fra slitte T-skjorter og hullete jeans mot mer helstøpte og gjennomtenkte bandimage. Med de skarpeste buksebrettene, blankeste myggjagerne og slickeste sveisene var de husband på NRK programmet ”Direkte Lykke”, og i løpet av kort tid på skjermen klarte instrumentalbandet fra Harestua å sjarmere seg inn i de tusen hjem, slik at de ble hele Norges Kåre and The Cavemen. I i hvert fall frem til de ble oppløst i 2000.

Eksplosiv kraft

Men det er mer enn en gjennomført klesstil, nostalgi, og en forkjærlighet for 60-tallsmusikk som gjør at bandet trekker flere tusen publikummere når de gjenforenes på Øyafestivalen for en siste konsert. Kåre and The Cavemen innehar nemlig noen av Norges beste og mest virtuose rockemusikere. Å se dem live er ikke bare en sann fryd for øre, men også øye. Som når perkusjonist Anders Møller kaster seg inn i låtene med eksplosiv kraft, rister han ikke bare marraccas, han er en marraccas.

Begravd stridsøksen

Bandkjemien i Kåre and The Cavemen er av den sjeldne gode typen. Musikken låter sammensveiset og organisk, likevel kommer alle instrumenter til sin rett. Gitarist Knut Schreiner sørger også for å gi kudos til sine bandkollegaer fra scenekanten, en hyggelig gest som sikkert minst like mye er ment å understreke overfor publikum at stridsøksen er begravd en gang for alle. Bandintrigene som førte til at de ble oppløst er jo ingen hemmelighet for fansen. Derfor koster Schreiner også på seg morsomme kommentarer som at de mørke skyene som kommer innover mot festivalområdet, minner om dem som traff bandet på slutten av 90-tallet.

Kompromissløst sett

Miksen av surferock, easy listening, exotica og 60 talls lounge som siver ut av høyttalerne får hovedscenen på Øyafestivalen til å virke mer som et elegant cocktailparty, enn en rockekonsert. Men så har Kåre & the Cavemen aldri ønsket å fremstå som et ordinært rockeband heller. Som gode festverter sørger de for at både gamle fans og nye fans får noe å glede seg over, særlig alle godbitene som bandet har plukket fra sine to beste album, Jet Age og Long Day's Flight 'till Tomorrow. Det var litt skuffende at de ikke spilte en av sine beste låter, ”1999 Man”, men det skyldes trolig at det er en vokallåt, og den ville ha kræsjet stilmessig med det stramme instrumentalsettet som var satt sammen for kvelden.

Viril gjeng

Etter en hyggelig time på Øyafestivalen, er det fristende å ønske seg mer fra det beste instrumentalbandet Norge har fostret innen popgenren så langt.

Men som med alle gode sportsutøvere, gjelder det også for band å gi seg på topp. Sånn sett skal man skal vel prise seg lykkelig for at man ikke måtte vente til bandmedlemmene var i 60-årene og trengte penger, før de sto på scenen. Isteden fikk man en gjenforening hvor alle utøverne fortsatt er i 30 årene, og ikke minst fortsatt er noen av landets mest virile populærmusikere.