musikk

Mick Jagger har i intervjuer forklart at han gjerne vil at de massive scenekonstruksjonene Rolling Stones bygger til hver turné, skal gi mening.

De er ikke bare kulisser, de er snarere resultatet av en lang tankeprosess. Anlegget de nå sleper rundt i Europa og kommer til Valle Hovin med den 8. august, synes å ville kommunisere noe sånn som at "rock kan forekomme også mellom kontorbygg på Fornebu".

De to tårnene på hver side av scenen ligner i alle fall på sådanne. De signaliserer mer papirarbeid enn rockelegender, og jobber hele konserten mot bandet, snarere enn med det. Derfor er det ekstra imponerende når de første akkordene fra "Start me up" runger utover gresset i Werchter Festivalpark og bandet etter et bare ett minutt gir en voksen mann frysninger på ryggen.

Et kvarter med soloer

Om "A Bigger Bang"-turneen snart har vart i to år, var gårsdagens konsert likevel den første etter en lengre pause. Kanskje kan det forklare det variable nivået underveis.

Bandet kom seg aldri helt på toppen av "Shattered", og fikk ikke så mye ut av "Rough Justice", den beste låten fra deres siste album "A Bigger Bang", som man kunne håpe.

Samtidig var høydepunktene usedvanlig bra. "Can't you hear me knocking" fra "Sticky Fingers" fikk ikke bare opp tempoet, den klarte også å gjøre en utendørs konsert med 50 000 tilskuere om til en liten klubb.

Først Keith Richards riffing. Så en lengre saksofonsolo med Bobby Keys, før Mick Jagger brettet truten rundt et munnspill og lot det stå til.

Deretter spilte han nye fyren, Ron Wood, en gitarsolo som fikk Richards til å stille seg blant koristene.

Det hele må ha vart i nærmere et kvarter. Jeg hater når låter strekkes ut slik at alle i et band skal få spille hver sin solo. Men når denne sangen var ferdig tenkte jeg at det var like greit å gå seg en liten tur, for nå kommer det antagelig ikke til å skje noe stort tøffere det neste året. Det skjedde i alle fall ingenting som kom opp mot det i den neste halvdelen av konserten.

Ikke bare bare

Keith Richards får to sanger som frontmann mens en mindre scene rigges til. Han kom til sine egne, som det heter, og kan gjøre lite feil, selv om sangene i seg selv ikke nødvendigvis er høydepunkter. Da funket heller en cover av James Browns "I get Crazy" bedre.

Etter hvert kommer den mindre scenen sigende frem fra hovedscenen, og lander etter hvert 50 meter ute i folkehavet. Mens den sakte rulles utover, med bandet på, er de så frekke å spille "It's only rock n'roll".

Som om de ikke vet utmerket godt at de der og da, tre meter over 100.000 utstrakte hender, er ganske mye mer enn bare et rockeband.

Les anmeldelsen fra Bergen i fjor:Bergtok Bergen