musikk

Wolfmother: Danser med ulver | Anders Wyller: Overraskelsen | Sting: Høytidsstemt | Devendra Banhart: Rett-frem kjedelig | The Royalties: Like før, nå

«Ingen låter svinger bedre enn swing fra femtitallet», synger Ole Ivars, og begrunner det med at de låtene overlever alt. Utsagnet har noe for seg, i hvert fall i denne sjarmerende tapningen. Det er nemlig en suveren låt å danse til, og den har også stor nostalgifaktor. Samtidig sitter melodien som et skudd. Men bandet er ikke snauere enn at de litt senere mener det samme om discomusikken som herjet på syttitallet. «Vi sang og dansa» går refrenget, mens de hyller KC & the Sunshine Band og Boney M i «Da disco’n kom tel dal’n». Og nok en gang har de laget en låt som skreddersydd for dansegulvet.

På alvor.

I denne observasjonen ligger mye av essensen i Ole Ivars’ sterke tak på dansebandpublikumet. De vet nemlig å trykke på de rette knappene.

.

Selv om det finnes hundrevis av aktive danseband i Norge i dag, er det de færreste som kan skilte med samme suksess som Ole Ivars. Hovedgrunnen til det er at de lager låter folk kan forholde seg til. Dernest dyrker de humøret, er dyktige musikere og kjenner sitt publikum. Etter mange år i bransjen vet bandet akkurat hva som får dem til å tenne, og de vet å skape feststemning og moro. Men de skyr heller ikke livets tunge stunder. De kan sette seg inn i publikums savn, sorg og vemod.

Stø kurs.

Det er som om de aldri går av moten, selv om Ole Ivars som band har holdt på i over 45 år og gitt ut nærmere 50 album underveis. Det i seg selv er en bedrift. Besetningen har skiftet opp gjennom årene, men det at de aldri har stagnert musikalsk, er en vel så stor bedrift. De har aldri vært radikale fornyere, men hele tiden jobbet med å gjøre dansebandmusikken bredere uten å miste dens sjel. Musikken er en slags nostalgisk miks av gammeldans, rock ’n’ roll, pop og skillingsviser ikledd svingende rytmer.

Mister identiteten.

Det morsomme med Femten Ferske er at albumet på mange vis kan oppleves som en reise gjennom Ole Ivars’ lange karrière. Mens andre band sliter med å finne tonen, klarer Ole Ivars å være relevante år etter år. Der mange danseband nærmest går i en slags musikalsk spagat for å tekkes sitt publikum, holder disse seks veteranene stø kurs. Særlig nyere danseband vet ofte ikke helt hva slags band de vil være – et pop- eller rockeband med dansebandinnpakning. Ole Ivars er først og fremst seg selv. Et band som behersker sitt håndverk, de kan sin rock ’n’ roll, pop, gammeldans, vise og swingjazz. De er folkelige i ordets beste betydning.

Om hverdagen.

Ole Ivars synger om de banale tingene, om hverdagshendelser ikledd et språk som ikke kan misforstås: Som det å ta en øl, et tilfeldig møte som gjør to fremmede til et par, eller oppbruddet når dama har fått nok. Når de synger om Linda, har de funnet frem til et fengende ordspill som både får frem smilet og trigger dansefoten. Mens «Sol- og måneformørkelse» gir mest rom for ettertanke. De tar miljøet og livet på alvor. Resultatet er at publikum og band trives i hverandres selskap.

Med albumet Femten Ferske har de virkelig befestet sin stilling som landets mest toneangivende danseband.