oslopuls mener

En grei dag på jobben

- Se alle de gamle mennene, sa noen på gangbroen mot Oslo Plaza og Spektrum før konserten. – Hva er det de skal?

Jeg holdt på å svare at vi var på pilegrimsferd til vår ungdomstid, da Deep Purple var tøffeste guttene i klassen, sammen med Led Zeppelin og Black Sabbath. Men da jeg kom til køen på vei inn, så jeg at det ikke var helt slik; her var det barn ned i ti-tolvårsalderen og oppover – sammen med maaange gråstenkte hestehaler.

Publikum på Deep Purple.

Det ble mildest talt en berg-og-dalbanetur i gammelt og nytt, der de gamle låtene viste svakhetene, mens de nyere utnyttet styrken til Deep Purple anno 2009.

Heavyhelt: Roger Glover i Deep Purple (Bildet er fra en tidligere konsert i Oslo)

Jo da: det er for så vidt et sterkt lag som står på scenen i kveld, men de ender opp med å tvære ut feil partier. Noe av årsaken er selvfølgelig at gullstemmen til Ian Gillan har irret, rustet og generelt falmet, slik at han ofte må ta «pustepauser» mellom (og midt under) låtene, mens bandet fyller ut mer med mer eller mindre spennende partier. Særlig er «nyingene» Don Airey (med bakgrunn i bl.a. Rainbow, Black Sabbath, Jethro Tull, Whitesnake m.m.) og Steve Morse syndere, der de fyller på med til dels poengløse solopartier.

Gullalder.

Det begynner rimelig bra. Åpningen er «Highway Star» fra dunderalbumet Machine Head, mens skjermene ved siden av scenen flasher årstallet 1972 og bilder fra tiden da Purple var kanskje ett av verdens beste hardrockband.

Etter hvert får vi kastet en haug blandede drops fra scenen, der spriket mellom gammelt og nytt materiale dessverre er altfor tydelig. Særlig når de gyver løs på «Hard Road (Wring That Neck)» fra albumet Book of Taliesyn - da mesteparten av dagens medlemmer for øvrig ikke var med i bandet engang.

Gitarist Steve Morse er muligens broen mellom gammel-Purple og nye-Purple, men han durer på med 80-tallssoloer som er nærmere Van Halen og Bon Jovi mens de andre har beina plantet i de gromme 60- og 70-tallsriffene. Dermed blir resultatet at det nye materialet låter greiest, mens det vi er der for å høre mister mye av fordums glans.

Rar onkel.

Ian Gillan skifter mellom å være en rockens halvgud og en rar onkel på konfirmasjon, barfot og med merkelig keitet fremferd. Hyppige pauser for å pusse slitte stemmebånd hjelper heller ikke på trøkket, Den som skal ha honnør for sin innsats alene i spotlighten, er faktisk bassist Roger Glover. Han drar en solo som trekker opp folk, men det er fremdeles langt unna hvilket som helst sekund fra klassikeren Made In Japan.

.

Ekle flashbacks.

Det er dårlig gjort å trekke inn Spinal Tap-filmen når vi snakker om Deep Purple (filmfolkene hentet inspirasjon fra Black Sabbath, nemlig), men denne søndagen får jeg ekle flashbacks til både den og labre kvelder der et noenlunde kompetent band trekker ut godlåter i halvbra jammer.

Best av de (relativt) nye låtene er «Rapture of the Deep» (2005) og «Perfect Strangers» (1984), der Gillan får brukt stemmen optimalt, mens låtskattekisten fra gullalderen blir luftet med vekslende hell.

Glipptak.

Jo, det funker delvis når «Strange Kinda Woman», «Space Truckin» og eviggrønne «Smoke on the Water» dundrer ut i salen, men kraftpakken «Speed King» punkterer midtveis, selv om åpningsriffet fremdeles makter å sende både meg og kompisen ved siden av tilbake i tid (han til Njårdhallen 1972, meg til gutterommet med et lurvete stereoanlegg).

Det blir, for å bruke et langrennsuttrykk, for mange glipptak til at gutta kommer først i mål.

Med avsluttende «Black Night» fikk vi for så vidt det vi hadde kommet for, her slipper bandet seg noenlunde løs.

Men bare så vidt. Dette ligner mest en grei dag på jobben.

Jeg gikk i hvert fall skuffet hjem.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!