musikk

Motorpsycho har aldri tatt den lette veien mellom punkt A og B: Helt siden de startet i 1989 har de vist sin beundring for både utforskende artister som The Grateful Dead og mer tradisjonelle hardrockere som Deep Purple og Ozzy Osbourne. Det var for øvrig et jakkemerke med sistnevnte som gjorde at originalmedlemmene Bent Sæther og Hans Magnus «Snah» Ryan ble kjent med hverandre for over 20 år siden.

Med trommeslager Kenneth Kapstad på laget begir de seg ut på en ferd der jamming er utskytningsrampe for låter som flyter fritt rundt i lyduniverset.

Utgangspunktet er fremdeles 70-tallsrock der jordnære riff blandes med løse partier der jazz og psykedelia slippes inn for å gi en luftig stemning.

.

Det pussige er at når du begynner å føle at de er på vei inn i en blindgate, så legger de om kursen og runder et nytt musikalsk hjørne. Særlig «X-3 (Knuckleheads In Space)/ The Getaway Special» er et lysende eksempel – idet du tror de har havnet i grøfta, spinner de videre inn i et lekkert parti der et jazza Pink Floyd – og samtidsmusikk – spøker i bakgrunnen. Dette skyldes i stor grad Mathias Eicks trompet her.

Vi bør også nevne Hanne Hukkelberg som deltar på flere spor, og ikke minst Kåre Westrheim, som har produsert, arrangert og spilt tangentinstrumenter.

Ikke travelt.

Kapstad, bassist Sæther og gitarist Ryan liker seg best når de kan utforske riff og stemninger uten å ha det nevneverdig travelt med å lande dem. Tre låter rundt 10–12-minuttersmerket og den monumentale avslutningen «Gullible’s Travails (pt I–IV)» på 20 minutter er vel bevis nok på det. «Gullible’s» er enda en klassiker fra trioens hånd, der den glir fra det ene partiet mektigere enn det andre, med små pustehull imellom. Dette er hjertet i halsen-vakkert.

Tro det eller ei, men når de siste mellotron-tonene fader ut og noen forsiktige gitarknepp avslutter albumet, ønsker jeg at låten kunne fortsatt litt til. Men Motorpsycho vet at de skal slutte når leken er god. Og det er den – igjen. Imponerende.