musikk

Et stort band: Les plateanmeldelsen

Det er blitt sagt om Supersilent at de er en vellykket krysning av uhyre og kosedyr. Det som er sikkert er at deres musikk bærer i seg både det heslige og det skjønne, like mye som det voldsomme og det milde.

Supersilent oppsto da Arve Henriksen, Jarle Vespestad og Ståle Storløkken som utgjorde Veslefrikk, møtte Helge Sten som også bar navnet Deathprod.

Nå feirer de ti år som band, og gir ut albumet "Supersilent 8", sitt første studioalbum på nærmere fem år. Samtidig gjør de tre konserter på Blå - tre påfølgende dager - i kveld, i morgen og torsdag. I kveld stiller de alene på scenen, mens de i morgen har med seg Nils Petter Molvær og Terje Rypdal som gjestemusikere. Rypdal er for øvrig den musikeren som har spilt oftest med Supersilent. Torsdagen er det Hans Magnus Ryan og Bent Sæther, begge fra Motorspycho som er gjestemusikere.

- Hva er det kuleste du har gjort musikalsk?

  - Umulig å si, alt jeg har gjort er vevd inn i hverandre. Motorpsycho, Deathprod og Supersilent er vevd i den type helhet. Supersilent har imidlertid hovedfokus, sier Helge Sten.

Kvartetten har en sjelden evne til å få elektronisk manipulert lyd til å høres organisk og pulserende ut. Det er kollektivet som teller, ikke enkeltmusikernes bidrag. Dermed fortsetter de også vanen med ikke å gi sine komposisjoner navn eller oppgi navnet på musikerne på coveret. Dette er ganske enkelt: Supersilent musikk.

- Hvorfor valgte du avantgarden fremfor den mer innbringende delen av musikken?

  - Det er ikke noe bevisst valg, det er den musikken jeg lager, svarer Sten.

- Anerkjennelse er én ting, men kunne dere levd av Supersilent alene?

  - Det blir et hypotetisk spørsmål. Vi jobber alle på hvert vårt vis med forskjellige ting, og det er derfor Supersilent låter som det gjør. Ville vi bare ha jobbet med Supersilent ville også bandet ha hørt annerledes ut. Det er fint å holde Supersilent utenfor den logikken, det å tenke i økonomiske baner. Da ville vi vært tvunget til å ta en del avgjørelser i ikke-musikalsk ånd. Nå følger vi pulsen i bandet, og det vi gjør faller naturlig.

- Da dere startet gruppen for ti år siden - hadde dere noen form for plan eller formening om hva dere ville med musikken deres?

  - Nei, vi har egentlig alltid spilt musikk vi liker. Vi gjør det vi gjør, så blir ting som de blir. Alt er tømt for intellektuelt innhold. Det er egentlig litt steinalder, det vi liker går vi for. Det er den eneste måten vi klarer å jobbe på, vi har ikke klart å innrette oss etter formater. Vi kan ikke konsentrere oss om hva som skjer rundt oss, det kan vi ikke styre. Man kan høre at det er Supersilent. Vi har evnen til å repetere oss selv, men søken etter noe annet står sterkt. Fremdriften er å finne noe nytt og interessant å gå inn i.

- Musikk skapes ikke i et vakuum, hva inspireres dere av?

  - Det er sikkert så mangt, ikke noe å sette fingeren på spesielt. Jeg kan rett og slett ikke svare på det. Musikk er bare en liten del av det. En stor del av palletten er av privat karakter. Veldig mye med oss er enklere enn folk tror. Det er for eksempel ingen dyp filosofisk mening bak det at vi ikke lager låttitler. Det er mer en praktisk ting. Hvis du stilte oss fire i forskjellige rom og deretter spurte oss om hva musikken gikk ut på, ville du fått fire ulike svar. Låttitler legger noen føringer, vi vil at folk skal skape egne bilder.

- Føler du at dere har lykkes?

  - Ja, absolutt. Jeg er veldig fornøyd med alt vi har gjort, vi er i stadig utvikling. Det er en gave å ha mulighet til å spille i en sånn gruppe som har så høyt fokus på musikk.

- Hva betyr lyd for deg?

  - Vanskelig spørsmål. Jeg har jobbet mye med lydmateriale. Laget musikk som ikke er skapt av instrumenter. All lyd er derimot ikke musikk, det må systematiseres, men akkurat det er en del av et større kunstspørsmål. Det det handler om er i hvilken kontekst det er satt i.

- Dere øver ikke. Dere planlegger heller ikke på forhånd hva dere skal gjøre, alt skapes spontant. Er det denne form for risikosport som er den kreative dynamikken i bandet?

  - Ja, på et vis kan du si det bunner ut i det. Måten vi jobber på er egentlig en 18- 20 år gammel metode for oss å lage musikk på, å jobbe med improvisert materiale. Det er lydmaterialet som setter musikken i fokus. Dette er metoden for oss å komponere musikk på, og er dermed en stor del av dynamikken i bandet. Som band øver vi ikke, men vi jobber allikevel ekstremt mye med instrumentene, vi driver mye egenøving. Vi jobber i feltet fri improvisasjon, men vi hører ikke hjemme i den genren, vi bruker improvisasjonen for å komponere musikk. Vi skaper en låtstruktur, vi lager musikk som kunne vært komponert. Vi tenker ikke at musikk skal være fri.

- På den siste platen hadde dere over fem timer med materiale, hvordan kom dere ned til en time med musikk?

  - Vi hadde nærmere åtte timer med materiale. Vi gjorde et kollektivt grovutvalg i studio og mikset det ned til to timer. I studio snakket vi om hva vi liker og ikke liker. Siden laget jeg et strammere utvalg på en time. Jeg har konsekvent valgt annerledes ting enn før, avslutter Helge Sten.

Et stort band: Les plateanmeldelsen