musikk

Les alle ukens anmeldelser:

Nick Jonas & The Administration:
Flau soloplate

Four tet:
Dynamisk vellyd

Los Campesinos!:
Massiv indie

Uncle Deadly:
Jo da, veldig hyggelig

Hot Chip:
Potent og silkemykt konsentrat

The Soft Pack:
Nyskapende friskuser

Rapper Lil’ Wayne (27) har fortjent opparbeidet seg en ubestridt status som kreativt unikum. Ikke bare dominerte han rapscenen til de grader frem mot 2008, men med sin særegne personlighet pisket han opp en voldsom hype som tente publikum langt utenfor egen hjemmebane.

Som genrekronprins og lysende stjerne virket det store spørsmålet å være hvor mye høyere han kunne nå. Vel, dessverre ble Wayne svimmel av høyden og gjennomfører med utgivelsen av rockealbumet Rebirth et unød- vendig og ubehagelig mageplask.

.

Kommers.

Å være verdens hotteste rapper var åpenbart ikke nok, Weezy har kontinuerlig fiklet med elgitar fra scenekanten og proklamert sin rockestjernedrøm.

Greit nok, storheter som Kanye West, Jay-Z og André 3000 har alle tatt sine sidesprang fra rappen. Men at Weezy nå rasker sammen upoengtert, maksimalistisk og harry poprock, er et prosjekt hvis motivasjon virker særdeles lite musikalsk fundert.

Han ønsker åpenbart å gjøre noe frekt overskridende, og derfor blir det spesielt skuffende at han ikke pusher grensene lengre enn til tam og strømlinjeformet listerock et sted mellom Fall Out Boy, Avril Lavine og Linkin Park.

Amatør.

Lil’ Wayne bakser vokalmessig rundt i dette rotet, som alltid psykedelisk med sin sedvanlige blanding av upoengtert mumling og skarpe vittigheter. Tykt glasert i autotune kunne han knapt hørtes mer malplassert ut, Rebirth er nærmere det verste enn det beste fra to verdener.

En låt som ruver over samtlige er den kjølige, Eminem-gjestende «Drop The World»; et ensomt eksempel på hva Wayne kan få til. «Knockout» fungerer også, takket være Nicki Minaj – dama «alle snakker om» – som tilfører litt sårt tiltrengt, streit rap.

Nådestøt?

Det er småtrist å høre en av rappens mest fascinerende skikkelser redusert til en uinteressant og hjelpeløs artist når han skifter beite. At han ikke vinner rockehjerter med en gjennomkommersiell, referanse- og tankeløs tilnærming til rock er én ting, men hva med kjernepublikumet?

Rapfans har fra første stund stort sett valgt å se gjennom fingrene på Weezys rockedrøm, og nærmest slått en lattermild parentes rundt hele prosjektet og ventet på at han skal komme seg hjem igjen for å fortsett Carter-utgivelsene. Men kan han hente seg inn igjen og fortsette der han slapp?

Skivebom.

En lignende flause ville etterlatt mang en artist strippet for integritet og støtte.

Fordi Lil’ Wayne er så sprø i utgangspunktet, og fordi denne skivebommen er så til de grader out of character, slipper han sannsynligvis med en stygg ripe i lakken.

Les alle ukens anmeldelser:

Nick Jonas & The Administration:
Flau soloplate

Four tet:
Dynamisk vellyd

Los Campesinos!:
Massiv indie

Uncle Deadly:
Jo da, veldig hyggelig

Hot Chip:
Potent og silkemykt konsentrat

The Soft Pack:
Nyskapende friskuser