musikk

Les anmeldelsen av Magne Furuholmens seneste album

Morten Harket er blitt en voksen mann. Han lager voksen popmusikk også. Det er langt fra tenåringsropene i "Take On Me" (1983) til lydbildet og tekster på Letter From Egypt, for å si det slik. Samtidig er dette absolutt ikke vondt ment, men rent frem forståelig.

Alle blir eldre, vanlige folk som popstjerner. Også Harket, selv om han fysisk og stemmemessig holder seg bedre enn de fleste. Noen hakk mørkere i uttrykket, ja, men han holder fortsatt stilen som landets beste vokalist.

På den annen side er han dessverre ikke landets beste låtskriver. Det var Paul Waaktaar-Savoy som sto for det meste av moroa med tidlig a-ha, selv om Harket var den billedlige popstjernen. På solosiden av a-ha er det likevel Harket som har hatt mest suksess av trioen, selv om det begynner å bli mange år siden suksesslåten "A Kind Of Christmas Card" nå. 13 år, faktisk. Men Harket skynder seg ikke, "watching centuries go by" som han oppsummerende synger i "There Are Many Ways To Die".

Den forsiktige, nokså saktegående og melankolske poplåten er på mange måter et sentralt punkt på dette albumet, produsert av erfarne Kjetil Bjerkestrand. For musikalsk har heller ikke Harket noen hast. Det er mye mid-tempo og balladefart her, der han lener seg tyngre på den berømte stemmen og stemningene enn på melodiene og refrengene. Samtidig er det svært mye alvor i de nesten overraskende jordnære tekstene. "Send me a sign", som han ber om i en av de første låtene.

Dette er i sann forstand en mengde søkende ord fra en herre (og hans venner, blant dem Magne Furuholmen og tidligere samarbeidspartner Ole Sverre Olsen) som har levd og tenkt i mange år, uten egentlig å bli spesielt mye klokere på dette merkelige livet og den evinnelige kjærligheten vi strever etter her på kloden. "Everyone is far from home these days", som Harket synger i tittelkuttet, selv om han selv skal være trygt i et forhold pr. nå.

Men som sagt er han altså ikke landets beste låtskriver, hverken alene eller sammen med andre. Og det lider albumet som helhet av. Det blir vanskelig å holde spenningen oppe når alle låtene serveres med nesten samme smak, selv om enkelte er helt strippet ned mens andre krydres med strykere, Sølvguttene eller tilløp til raskere rytmer. Men det er da glimt av pophygge her, for all del. Singlen "Darkspace" har definitivt en nynnende effekt, og påfølgende "Send Me An Angel" har en tvist som hever den opp av flyten. Det samme gjelder også nevnte "There Are Many Ways To Die", tittelkuttet og "Shooting Star", som viser at en gammel stjerne hyggelig nok ikke har falmet helt.

Men han har definitivt blitt svært alvorlig.

- Stjernestatus er noe ræl: Les intervju med Morten Harket

Les anmeldelsen av Magne Furuholmens seneste album

Spilte i Royal Albert Hall
Det alle ville ha
Ingen trippeleffekt for Harket, Furuholmen og Waaktaar-Savoy