musikk

Alle ukens musikkanmaldelser:

Navigators:
Rockens veivisere

Judy Dyble:
God folk med godtfolk

Efterklang:
Progressiv popmusikk

Josh Rouse:
Godværsmusikk med bra vibber

Elephant9:
Groovey!

Built to spill:
Nesten perfekt igjen

There ain’t no grave can hold my body down. Hadde man ikke visst bedre skulle man tro at dette var ord fra en mann som kjemper for livet. Men isteden er det åpningen på albumet American VI: Ain’t no grave, som er Johnny Cash siste musikalske avskjed til familie, venner og fans. Så vel som hans egen måte å ønske døden velkommen.

Spennende samarbeid

Johnny Cash er uten tvil et av de største musikktalentene som den amerikanske musikkscenen har avlet. Syv år etter sin død vinner han stadig nye generasjoner med fans. Men det har ikke alltid vært sånn.

Da Johnny Cash møtte Rick Rubin på midten av 90-tallet, hadde han en sterkt dalende karrière og sto uten platekontrakt. Rockeprodusenten Rubin hadde heldigvis fortsatt tro på mannen i svart, og sammen innledet de et samarbeid, som har fått navnet American recordings-serien.

Oppskriften var nedstrippede låter, hvor stemmen og stemningen var hovedfokus, og dette fungerte så bra at Johnny Cash fikk en skikkelig oppsving i karrieren sine siste leveår.

God beskytter

Nå har turen kommet til den siste utgivelsen i serien. Mange har nok fryktet at plateselskapet skulle forsøke å tyne mest mulig ut av dette samarbeidet, og ty til restekassen for å få til enda en utgivelse.

Men Rick Rubin har tydeligvis vært en god beskytter av den musikalske Cash-arven, for det er ingen fyllåter, eller halvferdige opptak å finne på denne outroen.

Tvert imot er det et sårt og varmt møte med en mann, som er i ferd med å ta et endelig oppgjør med både frykt og anger, og som langt på vei allerede har et ben i graven. Mange av låtene er spilt inn rett etter at hans livsledsager og musikalske kollega June Carter døde. Og som kjent fulgte Johnny Cash sin kone inn i døden bare fire måneder senere.

Oppgjørets time

Selv om låtene for det meste handler om døden, og det ligger mye sorg og savn i sanglinjene, er det også en letthet over dette albumet, som ikke er like mye til stede på de andre i serien. Det kan virke som om Johnny Cash endelig har funnet indre fred, og er i ferd med å gjøre seg klar for sin siste reise, noe låter som «It don’t hurt anymore» og «Satisfied mind» kan tyde på.

Det finnes riktignok ingen stor hit som «Hurt» på dette albumet, men det er likevel nok av låter som gir en frysninger, røsker i hjertet og får det til å bli trangt i tårekanalene. Som coveret av Sheryl Crows «Redemption day», hvor det er ingen tvil om hvor Johnny Cash har tenkt seg. Men heldigvis etterlater han fansen med noen trøstende ord også, som i coverlåten av Kris Kristofferson «For the good times»: 

Don’t look so sad/ I know it’s over/ But life goes on, and this old world will keep on turning/ Let’s just be glad we had some time to spend together.