musikk

Haddy N'jie (kjent fra Queendom) viste med debutalbumet "White Lies"(2005) at hun var en velkommen berikelse for norsk musikkliv. Endelig en ny stemme med noe grunnleggende nytt på hjertet.

Hennes erfaringsgrunnlag var også noe annet, med sin norsk-afrikanske bakgrunn. Hennes livsperspektiv var dermed forskjøvet i forhold til visse vante og oppleste sannheter. Med sin engasjerte poesi skapte hun også annerledes og nye, sterkt levende bilder.

Har du først hørt henne synge, glemmer du ikke denne sensuelt raspende, mørke og levende stemmen med det første. Røstens særpreg er en ting. Den fanger deg umiddelbart, musikken derimot lister seg forsiktig innpå deg.

Hun har skapt en slags personlig miks av ulike impulser hvor ingredienser av pop, rock, blues og soul er effektivt smeltet sammen. De ofte sparsomt instrumenterte, men dess sto mer virkningsfulle arrangementene gir stemmen rikelig med plass, og gir dermed også sangene tid til å sette seg i bevisstheten.

Hun skriver reflektert og dypt personlig om kjærlighet og tvil, drømmer og lengsler. Og en porsjon sinne. Gradvis blir du forført og trollbundet. Sangenes poetiske indre kraft vokser frem og de ulike stemningsmessige fargesjatteringene i uttrykket trer stadig sterkere frem. Det som først høres enkelt ut, viser seg å være mye mer komplekst.

Realismen er til å føle på. Engasjement og sosial samvittighet går som en liten rød tråd albumet igjennom. Man lar seg fascinere. Hun berører deg ganske enkelt med denne allsidigheten. Musikken er kledelig høstblå, stemningen gjennomgående neddempet, mens rytmikken veksler fra det dvelende og langsomme til mer kraftfulle utfall.

Lydbildet er ved flere anledninger utvidet med kor, noen afrikanske strengeinstrumenter og vibrafon. Hennes varme inderlighet, selve sangene, poesien og kontrastene mellom det rustikke og det vakre i lydbildet er det som til slutt griper meg så sterkt. Jeg sier som henne: Velkommen hjem.

Releasekonsert tirsdag 9. oktober på Café Mono, Oslo.

 

- Musikk har ikke hudfarge: Les intervju