musikk

"Hjerteknuser" er Jan Eggums første soloplate på fem år. Med seg har han fått gode hjelpere som Thomas Dybdahl, Karin Park og Bjørn Eidsvåg, samt Bergen Filharmoniske Orkester. Til og med Øystein Sunde, Lillebjørn Nilsen og Halvdan Sivertsen dukker opp.

Artistisk sett beveger Eggum seg uansett medhjelpere i et for ham velkjent musikalsk landskap. Vi kan kalle det det eggumske univers. Han gir som vanlig av seg selv med både varme og nærhet. Hans stil er som vanlig ganske så direkte, og der er han seg selv lik. Både sterkt selvbevisst, befriende personlig og tidvis vellykket selvironisk. Aksepterer du hans tekstlige premisser, er det mye å glede seg over her. Hvis ikke, kan du allikevel nyte det melodiøse. For han er fortsatt blant våre fremste melodifangere.

Eggums velkjente underfundighet er kanskje ikke alltid like velformulert, men det skal fortsatt være lov å besynge sider ved sitt eget liv, om det handler om det å være far, eller om noe så prosaisk som at to gamle gubber grubler om damer. Eggum har fått med seg en annen veteran, Bjørn Eidsvåg, på akkurat den tapningen i tittelmelodien. Helhetlig er lydbildet lekkert dandert og storstilt. Til tider nesten symfonisk.

For meg personlig er det melodien "Rør meg" som tar kaka. Der er Eggum på sitt mest besnærende. Tekst, stemning og melodi fanger øyeblikket. Spilt inn i grålysningen kun akkompagnert av akustisk gitar, Eggum selv og Øystein Sunde, med sober koring fra kammerkoret Nova. En vakker, rørende enkel og allmennmenneskelig sang.

At han kommer opp med en slik perle, er typisk for Jan Eggums plater. Han er en mester i å dyrke frem en stemning, for deretter å gi den en allmenngyldig mening. Da er han som sagt på sitt beste.

Andre ganger er leken mer fremtredende. Da prøver han å fange humoren i tilværelsen. Våpenet er som oftest selvironien. Og der treffer han noen hjemme, mens andre ikke helt skjønner tegningen. Det vet Jan Eggum, og det vet vi.
Konsert i Bergen 21. oktober og Rockefeller 28. oktober