musikk

Les anmeldelse:
Mot alle popkunstens regler

Det er ingen spøk å overleve som popartist i Norge i 2010. Platesalget har stupt, fansen laster ned musikken gratis, og de nye abonnementsordningene har ikke gitt artistene den økonomiske gevinsten de håpte på. Løsningen for mange artister er å lage smektende sommerhits med refrenger som inviterer til allsang på vorspielet, for så å skaffe seg spalteplass ved å avsløre skandaler fra privatlivet. Ikke Susanne Sundfør. Hun går motsatt vei.

Kjerringa mot strømmen.

Den første singelen fra hennes nye album er nesten seks og et halvt minutt lang, omtrent det dobbelte av det radiostasjonene vanligvis er villige til å godta. Hvor smart er det, når de fleste av hennes kolleger sliter med regningene?

– Radiostasjonene spiller den likevel, sier Sundfør lakonisk fra fløyelssofaen i studioet i Maridalsveien, trekker på skuldrene og fisker frem en sigarett.

– Noen vil kanskje oppleve det som om jeg viser fingeren til det etablerte, men det tenker jeg ikke på i det hele tatt. Jeg hadde lyst til å lage en konseptplate, og har ikke brukt energi på å prøve å lage hits. Sånn sett var det sikkert lurt å bruke lang tid på albumet, og ikke minst å gjøre det uten å ha et plateselskap i ryggen. Da står man friere, det er ingen som prøver å legge føringer for hvordan det ferdige resultatet skal bli, forklarer hun.

Hun liker dårlig at noen legger føringer, Susanne Sundfør. Nekter å bli satt i bås. Som da hun mottok Spellemannsprisen for beste kvinnelige artist i 2008, og kvitterte med å si at «Jeg er først og fremst artist – ikke først og fremst kvinne».

Musikalsk ekteskap.

Da Sundfør skulle starte arbeidet med innspillingen av sitt tredje album, The Brothel, gikk hun til alters med Lars Horntveth, sånn billedlig sett, vidunderbarnet med fartstid fra Jaga Jazzist og National Bank. Også han mer kjent for musikken enn paljetter og nøye planlagte PR-fremstøt. På det nye Susanne Sundfør-albumet har han komponert, arrangert, spilt inn og produsert, og antakelig spilt ett og annet instrument underveis.

– På det forrige albumet var alt forberedt på forhånd, forklarer Susanne Sundfør.

– Alle arrangementene og kompet var allerede på plass da jeg gikk i studio. Denne gangen har prosessen vært helt motsatt. Vi begynte med vokal og piano og la på alt annet etterpå, og opplevde at det prosessen ble mer spennende, med mer kreativt arbeid under innspillingen, mener hun.

Feelbad.

Og når Susanne Sundfør er i det kreative hjørnet, blir ikke resultatet «feelgood». Jeg leser opp noen tilfeldig valgte tekstlinjer fra albumet for henne; «It’s all trouble», «I am your black widow, I lay all my eggs in your eye», «You make me bleed». “Trapped in a dark room, hungry and cold”, “now I’m waiting for a bullet”.

Sundførs hittil alvorlige, avmålte ansikt sprekker opp, hun lener seg tilbake og slipper ut en røyksky av latter.

– Det er kanskje ikke feelgood, nei. Men det er det heller ikke ment å være. Jeg liker når det er mye dramatikk i både tekst og musikk, og jeg synes det er noe vakkert ved det voldelige.

Produsent Horntveth er ferdig med å trakte kaffe, og melder seg på i samtalen.

– Når folk snakker om norsk musikk utenfor Norge, er det nettopp det melankolske de fremhever. Folk vil ikke ha feelgood. De vil ha feelbad, mener han.

– Men de kan synge med likevel, mener Sundfør.