musikk

Mahlers Sjette symfoni er den mest skjebnetunge musikken som noensinne er skrevet. Verket vokser ut fra én tung, perkussiv gjentatt note, en A, som ufravikelig vender tilbake i alle satsene, unntatt «Andanten», før det hele kulminerer i en sjokkartet avslutningsakkord. Her finnes intet håp. I et fatalt slag ender alt liv.

På konserten torsdag i Oslo kveld holdt Saraste publikum tilbake i noen uendelig lange sekunder. Så kom applausen – først sped og ettertenksom.

Enhet.

Filharmonien har god grunn til å gratulere seg selv. Hjernekirurgi blir noe puslete i forhold til det å spille en Mahler-symfoni på et så høyt kunstnerisk nivå. Og Saraste er en teknisk god dirigent. Ikke minst klarer han å få blåserne samspilt og klanglig nyansert. Horngruppen med solist imponerte, tubasoloen i finalen var akkurat så passe tung og truende som partituret krever, og treblåserne skapte en klanglig enhet som avslørte nye sider ved symfonien.

Men har Saraste et Mendelssohn-kompleks? Ifølge Richard Wagner anbefalte Mendelssohn alltid hurtige tempi, først og fremst for å dekke over musikalske mangler. Førstesatsen i Mahlers Sjette symfoni er en «Allegro energico ma non troppo», altså en energisk allegro, men som ikke må spilles for hurtig. Scherzoen har Wuchtig (vektig, tung) som karakterbetegnelse. I Sarastes litt stressede og glatte fortolkning forsvinner disse nyansene. Og musikken blir mindre forståelig når kontrastene uteblir. Det tragisk mørke er ikke lenger truende til stede. Dirigenten underspiller også partiturets utallige tempomodifikasjoner og karakterskifter.

Marius Hesby var kveldens solist med Nordheims trombonekonsert, Fonos (2003). Dette er Nordheim på sitt beste. Klanglig komplekst og håndverksmessig dyktig gjennomført. Likevel kan man sitte igjen med en følelse av at denne halvsnille modernismen er brukt opp som uttrykksmiddel. Det var ikke verkets Varèse-aktige klangkomplekser som interesserte, men det som sto i margene. For i overgangene mellom konsertens ulike deler leker både komponist og utøver seg med de mer ukjente sidene ved instrumentet, og orkesteret, nedtonet og avdekket, gir musikalsk variasjon og dybde.

Fokusert.

Alt i alt var dette en fin kveld i konserthuset. Hesby er en fokusert og behagelig selvsikker solist, musikalsk som teknisk. Og Filharmonien trengte nå et besøk av sin sjefdirigent. Saraste har åpenbart evne til å ta vare på og dyrke videre orkesterets store potensial.