musikk

_______________________________

Alle ukens musikkanmeldelser:

Vidar Vang: Trygg ensomhet
Hilde Louise Asbjørnsen: En ny vinner
Sigrid Moldestad: Kjærlighetsmusikk
Drive-By Truckers: Kjører støtt
Rebekka Bakken: Flørter med country

_______________________________

At popgrupper kan være tvers gjennom fabrikkerte, upersonlige og grenseløst kyniske er hverken nytt eller overraskende, men få tøyer grensene like langt som Sugababes.

I løpet av ti år har de utgitt syv album, pumpet ut 26 relativt vellykkede singler og skiftet ut medlemmer i rasende tempo. De har aldri vært kule eller popmusikalske premissleverandører, men britisk sladrepresse elsker dem.

I høst forsvant siste gjenværende originalmedlem, og trioen fra oppstarten i 2000 går nå rettens vei for å sikre rettighetene til Sugababes-merkenavnet. Det stopper ikke dagens trio fra å gi ut heftig utsatte Sweet 7, og med dette albumet er det liten tvil om at bunnen er nådd selv for denne seiglivede gruppen.

Blodfattig

Sugababes er ikke bare vannet ut hva babes angår, musikalsk er det særdeles tynn suppe. Den «I’m too sexy»-lånende singelen «Get sexy» ble sluppet allerede i august, og er en av svært få låter som fester seg.

Merkelig nok signerte Jay-Z i fjor jentene til sitt plateselskap Roc Nation, i et forsøk på å ta et jafs av det amerikanske markedet. Og jentene mangler ikke høyprofilerte støttespillere i forsøket. LadyGagas nøkkelprodusent RedOne er hentet inn for å lage «crazy» frekk dance pop, men sparer tydeligvis hitlåtene.

Her er det da da-da-refrenger og drepende kjedelige ballader på rekke og rad. Vanligvis utretter Stargate mirakler selv for den mest pregløse artist, men når selv deres låter er umulig å nynne til sier det en hel del om Sugababes anno 2010.

Utkonkurrert

I den grad Sugababes har hatt et eget sound tidligere, har det vært erkeeuropeisk og discoflørtende pop med tungt fokus på refrenget.

I år prøver de seg på andre formler i et desperat forsøk på å tilfredsstille USA. Albumet tester ut både anmassende dance, auto tuneglasert glad-r’n’b («Miss Everything») og aller verst – solskinnspop ispedd livsvisdom («Sweet & amazing»).

Noen steder vil de være feststartere som Black Eyed Peas, men får det ikke til. Britisk pops glatteste sliter i konkurransen med en formsterk og hysterisk antrukket amerikansk jenteliga; sammenlignet med Gaga, Rihanna eller Katy Perry blir dagens Sugababes fryktelig girl next door. Og i klassen erkeglossy pop hører ikke snille dusinvarer hjemme.