musikk

Godt voksne Lillebjørn Nilsen og Halvdan Sivertsen vrikker i takt. Oslo-mannen og nordlendingen synger med på høyfonetisk bergensk. Hendene har de i forlommene, men mot slutten av sangen slipper de boyband-gutta i seg løs og veiver synkront mens de tar halvfebrilske danseskritt. Dette lett hysteriske opptrinnet foregår til en oppjaget versjon av Jan Eggums tristesseutlegning om sjalusiens fangarmer, «Tre er en for mye». Øystein Sunde fyrer opp med gitarspillet sitt.

Lekkert.

.

Dette er disse stundene som gjør at Gitarkameratene er mye mer enn det de fire drevne artistene er hver for seg. De utfyller hverandre med lekre koringer og sikkert spill, men det er leken med herrenes markante personligheter som gjør dette til en underholdningsmaskin: Den oppmerksomhetssyke melankolikeren fra Bergen, den urbane folkemusikeren fra Oslo, den freidige protestsangeren fra Bodø og den munnrappe gitarsprinteren som hevder han er representant for de dype skoger.

Forskjellige.

Det er slående hvor forskjellige de er i utgangspunktet. Der Sivertsens budskap er svært tydelig, er Sundes innpakket i humor. Og hans kvikke skildringer av hverdagsekstremiteter har bare stilsikkerheten til felles med Eggums saktmodige og pessimistiske utlegninger fra kjærlighetslivet. Nilsen, som på sitt milde vis har litt av dem alle, kommenterer det slik: «Vi venter fortsatt på den store kjærlighetsballaden til herr Sunde. Det eneste vi vet, er at når den kommer, så kommer den fort».

De står det meste av tiden pent på rekke. Øystein Sunde og Halvdan Sivertsen i midten, smukt innrammet av gardinluggene til Jan Eggum og Lillebjørn Nilsen. Sistnevnte utvider gitarbildet mest, med fløyte, munnspill, fele og banjo. Innimellom tar Jan Eggum trekkspillet på fanget, som i alltid like nydelige «Crescendo i gågata».

Løs stemning.

Sanger som i utgangspunktet er svært forskjellige, limes sammen av ville historier og spontane replikker, som selvsagt for det meste er godt innøvd. Stemningen er likevel løs. Da Sivertsens tunge slår krøll på seg midt i den ferske «Han hadde båt», utbryter han midt i sangen: «Det er så jævlig mye tekst på disse Sunde-sangene. Det er håpløst!»

Vi hører dem i opptak fra 1990 i Bergen og vi ser dem seks utsolgte kvelder i Oslo konserthus. De tre siste er tirsdag (13. april), torsdag og lørdag. Begge steder begynner det med «Mot i brystet» og slutter med «Den aller største gjedda», men vitsene er nye og de fleste av låtene er byttet ut. Disse herrene har omtrent 500 låter å ta av, så de kunne kanskje tatt sjansen på å bytte ut enda flere sanger. Men applausstormen som følger etter «Tanta til Beate», «Kjærlighetsvisa», «Skal det være noe mer før vi stenger?» og «En natt forbi» i Konserthuset, viser at disse visene er uunngåelige.

60-åringene på scenen trekker et godt voksent publikum. De fleste av sangene er heller ikke nyfødte. Det viser en tekstlinje som «nostalgi på video» – video er jo i seg selv nostalgisk nå.