musikk

Metallasylet er tilbake

Man skulle kanskje tro at både bandet selv og fansen snart begynner å bli litt lei Metallica, men nei, da. Tirsdag kveld lagde bandet nok en festaften for sine trofaste. Etter hvert.

Det er snart 30 år siden en kvisete gjeng i San Francisco samlet seg i sin elsk til svært bråkete musikk, og dannet bandet Metallica. I dag er det bare to igjen fra den opprinnelige kvartetten, vokalist James Hetfield og trommeslager Lars Ulrich. Uten kviser, men langt tynnere i håret, likevel fyller de hver kubikkmeter av Telenor Arena med et massivt metalshow.

En aften med Metallica kan arte seg svært forskjellig fra gang til gang. Det smeller liksom på forskjellige tidspunkt. Akkurat denne kvelden var dramaturgien av det mer opplagte slaget. De første tre kvarterene må rett og slett regnes som en transportetappe gjennom noen nye låter, noen gamle hits som manglet energi, og noe litt mer ukjent.

Men så, fra låt åtte til seksten, skjer det som kanskje Metallica er aller best til på dette gigantnivået: Å overbevise totalt gjennom musikk, sceneforføreri, lekker pyro og et brutalt trykk.

Det startet med en ”fansvennlig” trio fra det store gjennombruddsalbumet Metallica fra 1991: ”Wherever I may roam”, ”Sad but true” og knallballaden ”Unforgiven”.

Deretter kom ”All nightmare long”, ”One”, ”Master of puppets”, ”Blackened”, ”Nothing else matters” og “Enter sandman” på rekke og rad, og publikum delte seg i tre: De på gulvet som skrek av full hals og oppførte seg som en menighet på vekkelsesmøte, de som besvimte og ble båret ut av Røde Kors, og de som reiste seg på tribunene og kjeftet på folk som valgte å sitte på stolene sine rundt dem.

For der og da var metalfansen skjønt enig om én ting: Mer massivt og bra er det nesten umulig å få sin konsertopplevelse.

Metallica balanserer elegant på grensen mellom melodiøshet og pur energi, men i motsetning til noen forvirrede rockeår gjennom 1990-tallet, har de nå for lengst godtatt sin historie – og står for den.

Bandet startet opp som en av fanebærerne av genren thrashmetal, og leverer deretter, også i 2010. De nye låtene har opplagt elementer av dette massive grunnlaget i seg, og når bandet henter frem en eldgammel ekstrembråker som ”Hit the lights” som ekstranummer, handler det mest av alt om å ta konsekvensen av hva som fungerer best.

Det aller tøffeste.