To himmelske røster

SVEIN ANDERSEN

Publisert: 30.10.07 00:00

Oppdatert: 02.06.08

Annonse

Robert Plant er Led Zeppelins vokale kraftsenter, mens Alison Krauss er bluegrassmusikkens himmelske røst. Umiddelbart kan det å koble disse to fortone seg som en sær idé, men det er før du har hørt resultatet. Etterpå føles det som en drøm.

Deres lydhørhet og følsomme sensibilitet for hverandres musikalitet er grensesprengende. Det er vakkert, komplekst, følsomt og begeistringsfullt givende. Det musikalske spennet er stort, fra blues, country, gospel og bluegrass til R&B. De kler hverandre umåtelig godt, samtidig som de begge strekker seg ut over sitt eget musikalske revir. De går inn i musikken med hele sitt følelsesregister i full beredskap. Sammen vever de frem de underskjønneste vokale toner, bygger kontraster og lar seg vandre dit inspirasjonen fører dem.

Spillet fra et utsøkt, håndplukket lag av musikere bare understreker det vellykkede ved prosjektet. Først gjør de en makeløs tapning av Tom Waits "Trampled Rose", for så å sette kronen på verket med Townes Van Zandts "Nothin'". Atmosfæren er ladet. Sårere og mer gripende blir det ikke på denne siden av avgrunnen. Alt klaffer, fra Marc Ribots gitar og banjo til Krauss' fele og Plants gjennomskinnelige vokal.

Her finnes tre umiddelbare helter, Robert Plant, Alison Krauss og produsent T Bone Burnett. Måtte de fortsette samarbeidet til evig tid.