musikk

Flere anmeldelser:

• Blood Command: Mørkt sinne
  The Black keys: Vellykket soulflørt
  Mary Gauthier: Selvbiografisk
  Syntax Terrorkester: Mutasjon
  Lcd Soundsystem: Fortsatt levende driv i systemet
  Nas & Damian Marley: Oppløftende og trygg dub-hop

___________________________

«We control the dance floor», messer en selvsikker Kelis på introen til sitt nye album Flesh tone. Vel viten om at det er på nettopp denne arenaen de store popfeidene utspiller seg, velger hun å gå knallhardt hun ut fra første stund. Det holder nemlig ikke å levere slapt og usikkert hvis man skal konkurrere med profilerte poprivaler som Rihanna, Lady Gaga, Kesha og Christina Aguilera.

Egen retning.

Men der eksplisitt seksuell adferd, kunstnerisk galskap og personlig utlevering ser ut til å være vinneroppskriftene på dansegulvet for tiden, har Kelis bevist valgt å la alle disse hjelpemidlene ligge igjen i verktøykassen. Det må sies å være et dristig trekk, for hennes turbulente privatliv, som nybakt alenemor og nyskilt fra rapperen Nas, kunne sikkert sikret henne en masse verdifull sympati.

Futuristisk.

Kelis har isteden valgt å holde full fokus på det musikalske innholdet, og gi seg selv en real musikalsk ansiktsløftning siden forrige album. Med god hjelp av et stjernelag, som blant annet har bestått av produsenter som David Guetta, Diplo, Boyz Nioze og will.i.am, har alt som lukter av frekk og rampete R’n’B blitt erstattet med kjølig og futuristisk dansepop som støtter seg på elementer av house, elektronika og disco.

Fremtidsrettet.

Som låten «Welcome to the 22th century» mer enn antyder, låter dette albumet hypermoderne og fremtidsrettet. Men selv om rytmene leveres med kirurgisk presisjon og produksjonen er i ørefallende hele veien, er det likevel mye personlighet og varme å spore i låtene. Kelis har satt et tydelig stempel på dem og dermed klart å gjøre dem til sine egne.

Sterke låter.

I likhet med Madonna klarer Kelis å være en musikalsk kameleon uten å miste seg selv på veien. Men slike jevnlige hamskifter forutsetter at låtmaterialet er bra. Med opptil flere knallåter og ingen fyllåter holder Kelis det hun lover på albumets introduksjonslåt. Den lette og dansbare førstesingelen «Acapella» skiller seg ut som en åpenbar dansegulvsliter. Men den får god konkurranse av låter som og «22nd Century», «4th of July» og «Home».

Tar sjanser.

Den litt mer utfordrende «Scream», med en mer kompleks oppbygning, er kanskje ikke like opplagt vinner på dansegulvet, men den er likevel ett av albumets sterkeste låter. Her får Kelis virkelig vist at hun tør å ta sjanser, som musikalsk trendsetter. Og selv om stadig flere kvinnelige popartister prøver å vinne popkrigen ved å kaste klærne, har Kelis vist at i lengden kan ett nytt musikalsk antrekk være en vel så bra strategi.