musikk

Når rockeband som gir ut plate skal beskrive musikken sin, er "festplate", "partymusikk" og "låter som gir deg lyst til å drikke øl", ord som ikke sjeldent dukker opp.

King Midas' nye album må også kalles en festplate. Ikke bare som en brukerveiledning, men for å forklare tilstanden låtene oppsto i, ja, selve årsaken til at det ble mer Midas-materiale i det hele tatt.

- Det var kniven på strupen etter forrige skive. Vi måtte bestemme oss for om vi skulle fortsette eller gi oss. Det var en del tunge stunder hvor vi følte oss desillusjonerte, det var vel derfor vi måtte vi ta oss en fest. Så ble vi desillusjonerte igjen og måtte feste enda mer. Og sånn fortsatte det. Det var rett og slett den eneste medisinen som funket. Andre band driver med treningsstudio og tarmskyll, vi måtte feste, ifølge vokalist Ando Woltmann.

Tidlig på'n

Fest er altså stikkordet når Oslopuls møter King Midas til intervju på Grand Hotel. Da passer det dårlig at plateselskapet serverer kaffe, frukt og farris. Men siden vi hadde forutsett at det ville bli slik, har vi pakket våre egne poser med sprudlevin, snacks, gamle singler og en liten, bærbar platespiller.

Planen er å gjøre intervjuet til en liten fest, noe som vekker stor begeistring i King Midas-leiren. "Utrolig kult! Hvordan funker platespilleren? Få på en singel! Har alle fått glass? Vi begynner med Kinks!"

Bunken med gamle syvtommere ligger strødd utover bordet, og "You Really Got Me" får æren av å akkompagnere sprudlekorken i det den spretter i taket. Klokken er elleve på formiddagen. Dagens første skål utbringes mens King Midas diskuterer viktige komponenter for en vellykket fest.

Typisk norsk

Ando: - Det viktigste er å drikke så mye at man ikke husker noe når man våkner dagen etterpå. Da slipper man å skamme seg. I en periode var jeg veldig opptatt av kontinentale drikkevaner, syntes norsk festing var harry og sånn. Nå digger jeg den typiske norske festen igjen.

Hansi: - Vi tar festing veldig seriøst, det er litt drøyere festing enn dette vi har bedrevet i det siste. Ordentlig voksenfesting.

- Hva betyr det? 

Hansi: - For eksempel at vi spiller veldig høy musikk, slik at vi må skrike til hverandre. Det blir mye "Hæ?".

Per: - Det skaper en del misforståelser oss imellom. Det utvikler seg fort til slåsskamp.

Ando: - Eller vi kan lage musikk jeg blir helt sjokkert av å høre når jeg våkner dagen etter.

Tom: - Ja, det var flere ganger vi trodde vi hadde laget kjempehits, låter som i ettertid viste seg å være elendige.

Dårlig samvittighet

Det er to år siden King Midas var i London og dyrket popformelen hos produsent Fred Ball. Den mørke, skitne soulrocken som var King Midas' kjennemerke på "Romeo Turn", ble adskillig lysere på "The Jaguars". På "Sorry" har de fått miksehjelp fra svenske Tore Johansson (Franz Ferdinand, The Cardigans), skrudd opp tempoet noen hakk og gjort det hele svært dansevennlig. Likevel ligger ikke "Sorry" så langt unna "Romeo Turn", mener de.

- Men hva er det egentlig dere vil beklage?

  - Festing fører ofte til dårlig samvittighet, det har vært en del negativ festing i det siste. Det er vel et slags unnskyld til hverandre og til folk som har sett oss underveis, sier guttene.

Trommis Tom Peterson vil kanskje si sorry for at han ødela miksepulten da han sølte øl i den. Bassist Hansi Fritzner angrer sikkert på at han maltrakterte det han trodde var Andos gitar (det viste seg imidlertid å være hans egen, men han kjente ikke gitaren igjen etter fem år som leieobjekt i det Woltmannske hjem). Også Ando måtte unnskylde seg, etter at han hadde vært uvøren med fyrstikker en kveld.

Per: - Du tente jo på studio, Ando!

Ando: - Ehum...

Mens Ando kremter og ser ubekvem ut, forteller resten av bandet at han satte fyr på søppelbøtten og stakk av.

- Er det sant?

  Ando: - Tja, jeg hadde vel et lite håp om å brenne ned studio. Men så turte jeg ikke å ta handlingen helt ut.

IFA-pastilltekster

Slåsskamper har det også vært. Når man har holdt på så lenge som King Midas, er det kanskje en av ulempene. På bordet foran oss ligger deres aller første EP på vinyl, "From the Pipeline" fra 1994.

- Jøss, denne har jeg ikke selv engang. Uff, skal vi tørre å sette på denne? spør Ando og ser bekymret ned på coveret av en gjeng trøtte tenåringsgutter fra Tåsen. Han og Per Schimmel er de eneste som fortsatt er med i bandet.

- Vi var fire psykedeliske, desillusjonerte kids som gikk på skolen og likte å spille i band. Vi var jo helt utenfor på den tiden. Grønsjen regjerte og folk gikk i flanellsskjorter, mens vi labbet rundt med kaftaner og ridderfrisyrer. Det var nok første tegn på at det skulle gå galt, ler han.

- Låten gir meg assosiasjoner til Love?

  - Ja, Arthur Lee (vokalist i Love, journ. anm) var så absolutt greia på den tiden. Vi møtte ham faktisk en gang, da han spilte på Cruise Café i 1994 foran bare 25 folk. King Midas, Backstreet Girls og rocke-Frode fra Last Train var de eneste som var der. Vi hang ut med Arthur Lee etterpå. Han pratet usammenhengende til oss hele kvelden mens vi nikket og smilte.

Vi skifter til EP-en "In Philicord" fra 1995.

- Hva synger du om her?

- Vet ikke, jeg bare sang det som sto bakpå IFA-pastillesken, sier Ando.

- Du burde kanskje tatt en IFA selv også, kommer det tørt fra Tom.

Ando ler.

- Herregud, jeg må si vi har utviklet oss en del. Takk gud.

Dysfunksjonell familie

- Etter så mye "negativ festing", sitter dere og bare later som dere er gode venner?

  - Nei, vi er ganske glade i hverandre. Når det kommer til stykket.

Hansi: - Avhengig av hverandre. Og litt glade i hverandre.

Ando: - En dysfunksjonell familie som utrolig nok henger sammen på 16. året.

- Hvor lenge kan dere holde ut?

  Tomas: - Vi satser på å holde ut til høsten, i hvert fall.

Hansi: - Ja, det ville vært patetisk å gi seg nå, rett før plata kommer.