musikk

Opera er som kjent det som oppstår når en fyr får en kniv i ryggen og ikke har vett til å dø, men i stedet begynner å synge. Sånn sett finnes det ikke noe mer passende sted for en PJ Harvey-konsert enn den som i kveld finner sted på hovedscenen i isbreen i Bjørvika.

Med fjorårets kritikerroste White Chalk som plattform skal den britiske artisten fortelle publikum om å føle seg lykkelig bedøvet under et abortinngrep, om å vite i hvilke bakker man skal råtne etter at man er død og om å ønske at mørket, dette kvelende som har tatt så mye fra deg opp igjennom, nå kanskje kan dekke deg en gang til, sånn for gamle dagers skyld.

- Operaen er en veldig passende arena for denne turneen, konstaterer Polly Jean Harvey.

- Nå som jeg spiller alene, er det også klart best å spille steder der folk kan sitte. Jeg liker den absolutte stillheten som kan oppstå i en slik setting, den gir meg mulighet til å uttrykke hver nyanse i både tekst og musikk på en måte man vet blir hørt. Men det er jo ikke alltid det man vil, heller. Neste gang er jeg kanskje mer på jakt etter energi og vold og spiller et annet sted, med band.

Sykt og trøstende.

- Låtene fra det siste albumet er veldig innadvendte, nesten som om du synger til deg selv. Tenker du mye på publikum når du skriver?

- Jeg ville at White Chalk skulle føles som noe som var utenfor tiden på en eller annen måte. At sangene kom fra en syk plass i et galt sinn. Men samtidig skulle tekstene kontrasteres med nydelig og trøstende musikk. Det ville vært feil å si at jeg tenker på disse tingene uten å ha publikum i bakhodet - jeg vet jo nå at mange mennesker kommer til å høre det jeg lager. Men det er ikke det samme som å si at jeg nå skriver foret publikum. Det er først når sangene har fått en viss form at jeg kan se dem utenfra og studere hvordan de fungerer og hva publikum får.

- Visste du at du skulle fremføre disse sangene alene, uten band?

  - Nei, det var noe jeg kom frem til etter at albumet var ferdig. Jeg har lenge hatt lyst til å turnere på egen hånd, men det er jo så skummelt. Det var først nå jeg følte meg klar til å gjøre det. Det var også mye arbeid i å arrangere låtene slik at jeg kan fremføre dem alene. Noen av mine favorittkonserter er for eksempel soloshowene til Neil Young, der han spiller låter fra flere album mens han hele tiden bytter instrumenter og flytter seg litt rundt på scenen. Den slags mener jeg er viktig, for variasjonens skyld. Ellers kan solokonserter fort bli kjedelige.

Livredd.

- Jeg så den første konserten i denne turneen i Bristol i fjor høst og synes det var storveis. Det virket som om du trives alene på scenen?

- Å, jeg var livredd. Og skikkelig skuffet av egen innsats. Jeg var så nervøs at jeg glemte noen tekstlinjer og glemte også helt hvordan en av sangene gikk.

- Du fikk på et tidspunkt en flue i øyet, husker jeg. Det var vel ikke akkurat noe du kan ta selvkritikk for.

- Nei, men det var typisk for den konserten, synes jeg. Nå har jeg etter hvert blitt mye flinkere til å opptre, på en måte som jeg tror har forandret meg for alltid.

- Hvordan da? 

- Når jeg ser konserter og opptak med artister jeg beundrer, for eksempel Nina Simone og Marianne Faithfull, så ser jeg at de har en kontakt med publikum jeg aldri har vært i nærheten av. Det er noe med både fremføringen og det de gjør mellom sangene. Jeg har vært veldig lite fornøyd med eget kroppsspråk, for eksempel. Det har jeg blitt flinkere til nå, tenker jeg, og det kommer til å prege meg fremover uansett om jeg opptrer alene eller med et band.

- Nå er du hard mot deg selv her, synes jeg? 

- Vel, jeg er nå en gang sånn at jeg tenner på å analysere alt mulig. Det er et kort liv, tenker jeg, og man må gjøre det beste man kan ut av alt. Enten det gjelder hvordan man kan være en best mulig artist eller hvordan man skal være best mulig venn.

PJ Harvey på egen hånd er en overveldende opplevelse: Les konsertanmeldelsen fra Bristol

Stille storm: Les anmeldelsen av White Chalk