musikk

Tre dager i august hvert år forvandles Rådhusplassen til en enorm smeltedigel av ulike mennesker, dufter, lyder og uante opplevelser. En verden i miniatyr oppstår med musikk, ulike kunstuttrykk, mat, poesi, dans, teater, store internasjonale stjerner og mye annet.

Mela-festivalen er Norges desidert største internasjonale festival med over 300 000 besøkende.

– Hadde dere sett for dere en slik fenomenal suksess da dere startet opp i 2001?

– Nei, absolutt ikke. Det er grenser for hva du kan forestille deg, men jeg var overbevist om at det var et tomrom, en mangel og et behov der ute. Vi var på vei inn i en tid da internasjonal kultur og kunst var på vei til å bli en del av det norske, sier Khalid Salimi, Melas mangeårige festivalleder.

Nye tider

– Det var ikke mange aktører der ute. Institusjonene var bundet opp i den tunge prosedyren som sikrer kvalitet, men hindrer utvikling.

– Hvordan da?

– Kunstfeltet var bundet opp i genregrenser. Molde-festivalen var jazz, mens Øya er rock. Samtidig begynte ulike genre å gli over i hverandre og nye uttrykk oppsto. Det var i dette tomme rommet at Mela kom inn i bildet. Det var en ny tid. Det nye Norge. Vi var blitt en del av storverden, men det gjenspeilet seg ikke i noe systematisk sammenheng.

– På hvilken måte tok Mela tak i dette?

Den senegalesiske sangeren Youssou Ndour

– Fra 2001 til 2003 tilbød vi musikk, dans, dukketeater, teater, eventyrfortelling og poesi. Her fikk alle sin lille hemmelighet eller ønske servert. To-tre grep var bevisst. Å servere en stemning, en opplevelse uten at man selv ble påtvunget det og at det skal være lett tilgjengelig gjennom å være gratis.

Frivillige

Allerede andre året Mela ble arrangert kom det tilsammen 50 000 mennesker og nå har festivalen passert over 300 000 mennesker.

– Hva er spesielt med Mela?

– Du trenger ikke å begrunne din tilstedeværelse og kan være deg selv og velge mellom flere opplevelser uten at noen har tvunget på deg noe som helst. Ønsker du, kan du være der resten av dagen. Det er Mela.

– Hvor store kan dere bli?

Festivalsjefen for Mela: Khalid Salimi

– Å bli stor har aldri vært noen ambisjon, heller ikke noe kriterie for oss. Det har vært en bevisst holdning å ha høy kvalitet på det vi presenterer. Det er bunnlinjen. Der finnes det ikke kompromisser. Vi vil gjerne finpusse, forbedre og sikre kvaliteten enda bedre. Samtidig er det mange frivillige som hjelper til. Frivilligheten er blitt styrket. En stor gruppe av befolkningen som vi ikke trodde var interessert i frivillig arbeid – stiller opp.

Da den sørafrikanske legenden, «Mama Afrika» Miriam Makeba opptrådte på Mela i 2008, sa hun til Aftenposten at hun kun takket ja til helt spesielle konserter. Mela-festivalen var en slik. I dag sier enkelte artister: Bare ring, vi kommer.

– Det er ganske rørende. Ikke bare publikum, men også kunstnerne er fornøyd. Det føles veldig behagelig.

Det er et kvalitetsstempel for landets mest internasjonale festival.

Mange advarte

Den sørafrikanske jazzlegenden og trompetisten Hugh Masekela

– Ambisjonen har vært en gradvis oppbygging. Det å kunne formidle kunst på beste måte og til flest mulig. Å gå fra en norsk/pakistansk festival til internasjonalt var ikke lett. Mange advarte og mente at vi kunne ødelegge det vi hadde skapt.

Kunstnerisk og artistisk favner Mela bredt og smalt.

– Årets festival åpner med 40 minutter pakistansk før den avløses av afrikansk. To forskjellige publikum møtes med forskjellig smak. Det er en ganske kreativ forvirring.

– Denne prosessen har tatt masse tid og krefter. Det er forståelig, for vi må få formidlet budskapet før folket forstår det.

Slik så det ut på Rådhusplassen under fjorårets Mela.

Foruten toppnavn, som den senegalesiske sangeren Youssou Ndour, den sørafrikanske jazzlegenden og trompetisten Hugh Masekela, den kurdisk folkemusikeren Sivan Perwer, og den pakistanske artisten Amanat Ali, kan festivalen presentere to store, nyskapende bestillingsverk, utstillinger, poesi, mat og mye annet. Her er noe for enhver uavhengig av hvor i verden du kommer fra.

– Hva med ungdommen?

– De interne mekanismene fungerer. Folk skal kose seg. Det som gjør at tre fire generasjoner sitter sammen og opplever noe, både bestemor og barn. Vi vil ha ungdommen som en del av kulturlivet. Det er vår ambisjon, at de skal oppleve kulturen som noe de kan være en del av. Det er en stor ambisjon, og vi klarer det. Det ser vi, avslutter Khalid Salimi.