musikk

Oslo Strykekvartett og Trondheimsolistene gir oss ulike versjoner av ham. På kvartettens nye plate har cellist Øystein Sonstad intet mindre enn fullført strykekvartett nummer to i F-dur, i tillegg til å arrangere om klaverklassikeren «Ballade i g-moll» og melodramaet Bergljot.

Dristig.

Det første eksperimentet er det dristigste. Sonstad har arrangert mye, men helst i lettere genre til nå, ABBA-låter, for eksempel. Nå høres det at han mestrer tyngre oppgaver. Alliansen Grieg/Sonstad overbeviser gjennom fire satser, inkludert dem som er skrevet ut fra bare løse skisser fra komponistens egen hånd. Opuset har en letthet ved seg, noe muntert med folketonepreg, som Sonstad spinner videre på. I et og annet øyeblikk lurer jeg på om det blir for lett, uten det stenket av harmonisk melankoli som ofte gir tiltrengt motstand hos Grieg. Men det viser seg like gjerne å ligge i originalen som i arrangementet.

Under huden.

Det gode, musikantiske preget kan også ha med å gjøre at arrangøren selv har spilt – og har under huden – ikke bare mye av Grieg, men også mange andre strykekvartetter, nærmest anatomien til en tradisjon. Man skal heller ikke kimse av hva det bunnsolide, blide og poengterte spillet til alle i kvartetten gjør med helheten. Alle krefter bidrar slik til at «Ballade i g-moll» også fungerer ypperlig, det høres ut som verket vinner på legato- og klangmulighetene til strykerne i alle variasjonsdelene. I melodramaet Bergljot virker besetningen som en lur mellomting mellom de versjonene som alt finnes: orkesterversjonen og klaverversjonen.

Melodramatisk.

At genren i seg selv er litt snål i moderne ører, og at Lise Fjeldstads ranke og gripende tolkning tidvis tipper over i det melodramatiske, har nok litt med henne å gjøre, men skyldes nok mest tidens tann og komponistens ikke alltid like heldige hånd med større dramatiske spenn.

Det siste er ikke nødvendigvis et argument for at Trondheimsolistene skulle komme på markedet med den n’te innspillingen av Holbergsuiten og to melodier for strykeorkester. De spiller begge deler riktig fløyelsfint, det står ikke på det. Men på In Folk Style stiller Grieg seg først og fremst i veien for to mer nysgjerrighetspirrende verk av to knapt 30 år unge folkemusikere.

Fingerrapp solist.

Felespiller Gjermund Larsens Diplom rammes inn av livlige satser med låt av norsk spelemannslag og balkansk fyrighet og danser elegant mellom stilene, geleidet av en fingerrapp solist. I «Abelvær» blir han mer poetisk, der han tøyer frasene over en dump puls og et hviskende underlag som løses opp i lyder som mer enn antyder havsus og fugler. Det er til å bli i godt humør av.

Godmodig er også Abrégé med den svenske nyckelharpisten Emilia Amper – en polska som for meg høres herlig erkesvensk ut, en ru og mørk sats «till farmor» og en i overkant sedat «Bambodanserna». Ampers kyndige spill på det skjøre og likevel varme instrumentet er mer avansert enn Johannes Rustens arrangementer, men begge disse unge møtene mellom folkemusikk og orkester gir mersmak. Griegs er mange av oss i utgangspunktet litt mette av.