musikk

Foto: Mariell Amélie Lind Hansen

Foto: Mariell Amélie Lind Hansen

Cecilie Asker, musikkjournalist i Aftenposten

– Som musikkanmelder og ivrig konsertgjenger, har det vært flust av muligheter til å krysse av på listen over ønskekonserter de siste årene. Men noen husker man helt klart bedre enn andre.

En av dem jeg hadde ventet lengst på å oppleve var The Cramps, som ble booket til Øyafestivalen i 2006, og dermed gjorde sin første norgesopptreden på 16 år.

Å se en av verdens kuleste gitarister, Poision Ivy, hamre løs på gitaren, uten å bevege en mine, mens ektemann og vokalist Lux Interior tømte seg for galskap i mikrofonen, skapte svært forskjellige reaksjoner hos Øya-publikumet. Primitivt og skranglete eller kompromissløst og autentisk?

For meg var det først og fremst et øyeblikk med pur rockelykke.

Foto: Johansen, Geir Otto

Foto: Johansen, Geir Otto

Mats Borch Bugge, musikksjef P3

- Mitt høydepunkt var My Bloody Valentine på Enga-scenen.

Alle de som ikke skjønner suggesjonen og drivet i shoegazerock hadde heldigvis dratt da bandet gjorde When You Sleep.

Toppene ellers er Pete Dohertys spying på scenen, da Robyn var med Røyksopp, Doves glimrende konsert på Sjøsiden, da jeg møtte Nancy Sinatra og Slash, Midlake i stekende sol, Mani som DJ-et på The Villa og sprengte anlegget, at Kung Fu Girls og Kåre & The Cavemen spilte sammen igjen, Asian Dub Foundation på Kalvøya, da Ebbot badet i vannspeilet foran Union Carbide Productions og Eagles Of Death Metal, og da en Jesse, ruset på mer enn norske damer, laget fyrverkeri.

Foto: Graatrud Gabrielle

Foto: Graatrud Gabrielle

Martin Revheim, direktør MIC Norsk musikkinformasjon

- Den store konsertopplevelsen min var The Melvins i 2007. Det var første gang jeg så dem live.

Det er ingen som driver med jazz med seig og flat energi som dem. Det er regissert, samtidig som det er vilt.

Ellers har jeg satt veldig pris på konserter med Blonde Redhead, Sonic Youth og Jenny Wilson. Jeg syns bookingen er blitt bedre til festivalen de siste tre åra.

I tillegg til å være en god musikkfestival er det en gladmatfestival. Det er den eneste festivalen du kan gå sulten til, og vite at du får god mat.

Foto: Berg-Jacobsen Jon-Are

Foto: Berg-Jacobsen Jon-Are

Jonas Prangerød, pressesjef Øyafestivalen

- Det er veldig vanskelig å velge et øyeblikk eller en konsert. Det er sjelden jeg får sett mer enn 15 minutter av noe band, før jeg må forte meg til et eller annet jobbrelatert.

De største øyeblikkene i de åra jeg har jobbet, er nok når jeg litt ut i festivalen kan senke skuldrene for å se hvor fett folk har det, og hvor godt alt funker.

Ellers satser jeg på at mitt neste store Øya-konsertøyeblikk kommer i år med enten Fucked Up, Nachtmystium, The Specials, Trash Talk, Motorpsycho, eller Invasion.

Det artistmøtet som sitter best i hukommelsen er nok møtet med John «Speedo» Reis, som spilte i 2006 med Hot Snakes og i 2008 med The Night Marchers.

Trivelig fyr med en lang pønkrockhistorie.

Silje Larsen Borgan, påtroppende produktsjef i EMI Music Norway

- Jeg har flere ganger tidligere vært bortreist under Øyafestivalen, men i fjor fikk jeg endelig med meg hele.

Jeg minnes en veldig fin konsert med John Olav Nilsen & Gjengen, hvor jeg ble stående imponert, glad, og fascinert av de mørke tekstene i solskinnet.

Det var tidlig på dagen på Vika-scenen, og ikke fullt i det hele tatt, men likevel fikk jeg følelsen av at det var helt greit å tro på hypen, noe som senere har bekreftet seg gang på gang.

Gleder meg til å se dem på nytt i år – da på en større scene!

Foto: Bjørke Magnus Knutsen

Foto: Bjørke Magnus Knutsen

Audun Vinger, DJ og redaktør for Vinduet

- Jeg synes Øya er en fantastisk festival, og at tiden på ettermiddagen fra klokka 16 til 20 er årets høydepunkt, når det klaffer med musikk, vær, venner og halvlitertemperatur.

I starten synes jeg festivalen var ganske døv. Den var ikke for «mine folk», men nå er den for veldig mange flere.

Selv om det tydeligvis er veldig viktig for dem å treffe riktig med den kuleste bookingen, er det også musikkglede her heldigvis, og ikke bare hipstermentalitet. De har en allsidig musikkprofil, selv om man skjønner hva som menes med «Øya-musikk».

Mitt høydepunkt musikalsk var Nels Cline i Wilco sin solo på sangen Impossible Germany i fjor.

Wolfgang Wee, fungerende musikksjef i P3

– Justice på Sjøsiden i 2007 er mitt definitive høydepunkt fra Øyafestivalen.

Men den desidert villeste Øya-opplevelsen tok sted utenfor festivalområdet i 2008, da punkgutta i Best Fwends (US) kræsja en 3-roms leilighet i Vika og gjorde en svært lite nabovennlig og parkettgyngende ekstrakonsert i stuen for 60-70 ekstatiske fans.

Tre politibiler ankom åstedet rett etter siste applaus.