musikk

120 Days har ikke dårlig tid - nylig feiret de 10-årsjubileum, der de spilte seg igjennom sin karrière fra da kristiansunderne het The Beautiful People og Sex Beat til de slo ut i full blomst under navnet de bærer i dag. Allerede som The Beautiful People var det ting som tydet på at vi hadde med en svært talentfull gjeng å gjøre. Da debutalbumet omsider kom i 2006, gjorde bandet rent bord: Karakter seks i nær sagt samtlige aviser, og Spellemannpris både som årets beste rockegruppe og årets beste nykommer, turnering i bl.a. USA og Japan

Utbrent

Det har tatt fem år for det genierklærte bandet å gjøre klar oppfølgeren. Noe av årsaken er at de var utslitte av all turneringen. Tittelen på singlen "Come out, come down, fade out, be gone" så ut til å bli profetisk. Bandet skrotet det meste av albumet som skulle vært oppfølgeren og begynte helt på ny, mellom ulike sideprosjekter.

Osaka by 120 Days

Nå er de imidlertid tilbake med et smell - og enda mer synth enn før. Musikken på 120 Days II inneholder så mange lag at du blir regelrett sugd inn i det musikalske universet. Dette er en edderkoppvev av et album der flere av låtene glir over i hverandre og du fort blir sittende fast. Ved første gjennomlytt syntes jeg det virket som om platen hadde et par statiske partier som gjorde at låtene sto i stampe, men etter hvert som man trenger inn i musikken, åpenbarer det seg nye nivåer.

Godtebutikk

Bandet har forsynt seg grådig i den musikalske godtebutikken: Her finner du elementer fra tysk 70-talssynth som Tangerine Dream og Kraftwerk, maskindisco slik Giorgio Moroder gjorde den, men også nyere og hypnotiske transedansetrinn som låner fra Madchester-bølgen - du aner glimt av Stone Roses' glidende riff og Happy Mondays' slentrende funk. På "Sleepless Nights #4", som fortsetter inn i "Sunkissed", låter de som en skadeskutt krysning av Beach Boys og Spiritualized på en øde strand dagen derpå.

Dale Disco by 120 Days

Her er også antydninger til samtidsmusikk når dryppesynth og flytegitar brytes mot strykere på åpningen av "Lucid Dreams". På denne låten, som er delt opp i tre partier, bidrar også Anne Lise Frøkedal med overjordisk vokal mens allestedsnærværende Emil Nikolaisen legger på gitar, slik han også gjør på "Sunkissed".

På oppfølgeren virker 120 Days mer opptatt av stemninger, gjerne de mørke. Dette er nattmusikk, som skapt for et dansegulv i ulvetimen. Men platen fungerer også i bilen, i stua og hodetelefoner. Faren er at du risikerer å glemme deg bort. Slikt kjennetegner stor musikk - den fører deg lenger enn du egentlig hadde trodd.