musikk

Ukens plateanmeldelser: Kaizers Orchestra: 3, Siri Nilsen: 5, Atlas Sound: 5, Atle Pettersen: 3, Secret Garden: 3, Ingrid Bjørnov: 2, og Pixie Lott: 2.

Kaizers legger listen stadig høyere – nå foreligger del to i trilogien om Violeta, en konsert-DVD fra Spektrum og première på stykket Sonny. Forfatter Tore Renberg står for historien, mens musikken er basert på deres tre første album.

Man kan si at deres særegne univers både tekstlig og musikalsk er bygget på de tre albumene. Nå har de altså tatt et steg videre: Violeta Violeta er beskrevet som "en romantisk tragedie", og de som fikk se bandet fremføre del to på Øyafestivalen var godt fornøyde.

Er seg selv lik

Selv om Violeta-trilogien er et ambisiøst skritt inn i konseptverdenen, er det mye her som er typisk Kaizers: Humpete rytmer, slentrende snakkesang på jærdialekt og elementer fra både kabaret, Balkan-anstrøk og klassisk rock med 70-tallssleng.

Violeta Vol II låter røffere enn første del, noe som har å gjøre at man har spilt inn flere av låtene live i studio. Det funker stort sett bra – det er et band som har funnet frem til den rufsete sjarmen fra de første platene, og som sikkert vil glede gamle fans.

Les anmeldelsen av Violeta Vol. 1

Jakt på far og datter

Til oppklaring for dem som vil vite hva historien går ut på, tar vi en kortversjon: Far kidnapper datter og stikker seg vekk ute i verden. Årsaken? Moren er mildt sagt eksentrisk – besatt av både det gode og det onde, mens datteren har skjulte evner som gradvis våkner til liv. Da datteren ble røvet fra henne, gikk mor Beatrice inn i en dyp depresjon. Nå er hun på jakt etter far og datter ...

Slutter med cliffhanger

.

Åpningslåten "I ett med verden" starter med kubjellerock og gitarvreng før de roer seg og sklir ned i et lunere sørstatslandskap der Neil Young og Crazy Horse rår prærien.

"Støv om sand" og "Faen i båten" er begge røffere i kanten, med twang-gitarer, mens "Tusen dråper regn", "Drøm videre” og Violeta" har større allsangpotensial. Gamlemedlemmet Geir Zahl dukker opp på "Gresk komedie", som låner mye av Tom Waits' skakke toneleier, og "Domino", der refrenget har mer enn et snev av David Bowies skjøre 70-talls univers.

Det avsluttende sporet, en pianotung "Den romantiske tragedien" fungerer som en skjørmelankolsk cliffhanger mot siste del.

Tungt å henge med

Men uten nesen ned i tekstheftet er det vrient å følge med i handlingen, noe som gjør at man mister vesentlige deler av historien. Inntrykket blir derfor at dette er en mellomstasjon mellom det voldsomme anslaget på førstealbumet og den trolig minst like opprivende avslutningen neste år.

Det er mulig at dette fungerer bedre som en helhet, live på en scene, enn på plate. Men jeg trodde at Kaizers skulle skru spenningsskruen tettere enn det føles nå. Ikke dermed sagt at det er et dårlig album, men med den starten hadde man forventet noe mer spektakulært på oppfølgeren. Det får vel vente til sceneversjonen og/eller filmen kommer.

Les også:

• Kaizers Orchestra på Litteraturhuset i desember
• Konsertanmeldelse fra Øyafestivalen
• Konsertanmeldelse Oslo Spektrum
• Les anmeldelsen av Violeta Vol. 1
• - Danskebåten har et dårlig rykte, men det spiller ingen rolle