musikk

Murmur, 1983

Poeng: 6

Etter en fomlete start med minialbumet Chronic Town (1982) er R.E.M. bråmodne. Dette bryter med alt som gjelder i 1983. Skarpe melodilinjer, snedige gitarriff, høyspent energi og stor selvsikkerhet preger albumet. Det er fargelagt av den gotiske stemningen fra bøkene til sørstatsforfattere som William Faulkner. Murmur flyter fremover samtidig som kantene er skarpe. Det er dunkelt, men lett og klangfullt. Sanger Michael Stipe gir bandet vinger, selv om det er klin umulig å høre hva han synger. Lydbildet er liketilt, men har samtidig mørke, truende undertoner. Høydepunkt: «Radio Free Europe».

Reckoning, 1984

Poeng: 6

Lettere tilgjengelig og med fetere lyd og tydeligere låter. Den ultrafengende countryrockeren «(Don't Go Back To) Rockville» og smellvakre, triste «So. Central Rain (I'm Sorry)» blir nestenhits. R.E.M. står for Rapid Eye Movement – øyeblikket mellom søvn og våken tilstand. Den samme gråsonen mellom drøm og virkelighet preger Stipes mer eller mindre ubegripelige tekster. Han synger dem til Peter Bucks rockmytologiske strengespill og de to andres distingte komp. Mike Mills' koring er også en svært sentral del av R.E.M.s lydbilde. Bandet maler ut en mytisk, tidløs poprockstemning.

Høydepunkt: «So. Central Rain (I'm Sorry)».

London. R.E.M. Mike Mills, Michael Stipe og Peter Buck med sin tolvte plate.

Fables of the Reconstruction, 1985

Poeng: 5

Slik The Beatles klarte å beholde et eget sound til tross for en rivende utvikling, gjør Athens-bandet det samme. Parallellen er der også når det gjelder evnen til å bygge nytt på andre artisters forarbeid. Åpningslåta «Feeling Gravitys Pull» har harmonier og melodisk flyt som trollbinder, og den er typisk for den lavmælte, mørke stemningen på dette albumet, som også er preget av den retrospektive lyden av banjo og mandolin. De holder grepet helt frem til den usedvanlig nydelige avslutningslåta om «Wendell Gee».

Høydepunkter: «Wendell Gee».

Life's Rich Pageant, 1986

Poeng: 5

Gruppens mest hardtslående, energiske, vimsete og livsglade album til nå. I hvert fall musikalsk. Stipe fortsetter sin akademiske dans rundt ordene, men de har en mer politisk klang en før, og noen utvetydige meldinger slipper ut: 'Let's put our heads together, and start a new country up,' synger han i miljøvernsangen «Cuyahoga». Det er ufattelig at ikke «Fall on Me» fyker til topps på all verdens hitlister. Men dette er puddelrockåret 1986, R.E.M. er fortsatt regnet som for krevende for hvermannsen, og det er i studentmiljøer de er konger.

Høydepunkter: «Fall on Me». VG-lista: 17. plass, 17 uker.

Document, 1987

Poeng: 6

Suveren samling offensive, intelligente og klangfulle rocklåter. R.E.M. tar tak umiddelbart med forrykende «Finest Worksong». Tilsynelatende fortryllende, men egentlig ondskapsfulle, «The One I Love» gir dem omsider en stor hit. Like fengende, og langt morsommere, «It's the End of the World as We Know It (and I Feel Fine)» er like udødelig. Spennet er stort. Stipe synger besnærende poplåter med klar politisk brodd i «Exhuming McCarthy» og «Welcome to the Occupation».

Høydepunkt: «The One I Love».

Green, 1988

Poeng: 5

Første plate på stort plateselskap. Buen spennes høyt, fra utagerende tyggegummipop i «Stand» (ny stor hit) til dempet, akustisk intensitet i tre folkinspirerte låter. Gitar-rå «Turn You Inside-Out» og nostalgiske «I Remember California» er andre ytterpunkter. Miljøvernengasjementet deres kommer til uttrykk i «You Are the Everything», mens «Orange Crush» refererer til Vietnam-krigen. Mest ruvende er likevel låtene der bandet finsliper sin egen formel. Stipe omtales som «talsmann for sin generasjon», men slår tilbake: «Rock'n'roll er en vits. Folk som tar den alvorlig er vitsens ytterpunkt.»

Høydepunkt: «World Leader Pretend».

Out of Time, 1991

Poeng: 5

Etter å ha vært unge og lovende i ti år slår endelig R.E.M. ut i full kommersiell blomst – og det med et album som er komplekst og dristig. De tar i bruk en rekke utenforstående musikere: et strykeorkester, blåsere, rapperen KRS One og Kate Pierson fra The B-52's. En atmosfære av kjærlighet og varm melankoli preger plata. Den intrikate mandolinpoplåta «Losing My Religion» er en av pophistoriens minst opplagte hitlåter. Mens «Shiny Happy People» er en overraskende bekymringsløs festlåt, er «Low» som en skummel drøm. På «Country Feedback» lager Bucks fantastiske gitarspill og Stipes plagede tekst en forunderlig og vakker stemning.

Høydepunkter: «Losing My Religion». VG-lista: 4. plass, 34 uker.

Automatic for the People, 1992

Poeng: 6

R.E.M.s mesterverk handler mye om de mørkere sidene ved menneskesinnet. I forhold til de to foregående albumene er det nedtonet og innadvendt. Forferdelig triste «Everybody Hurts», inspirert av selvmordsforsøket til en elev i klassen til Stipes lærersøster, er platas akse. Rundt spinner umiddelbare, tenksomme låter med lekre arrangementer. Hver sang føles som om den pirker i noe viktig. Dødsfokuserte låter som «Try Not to Breathe», «Sweetness Follows» og «Nightswimming» går opp i en høyere enhet med lekne «The Sidewinders Sleeps Tonite» og hypnotiske «Drive». «Man on the Moon» blir i 1999 til en hel film med Jim Carrey. Like mye substans er det i hver av de elleve andre låtene.

Høydepunkt: «Man on the Moon». VG-lista: 4. plass, 50 uker.

Monster, 1994

Poeng: 5

Fuzz og feedback. Etter den sjeleklorende forgjengeren har R.E.M. behov for å sparke igjen. Inspirert av Nirvana, The Stooges, Sonic Youth og de hardere sidene ved The Velvet Underground, røsker de i gang «What's the Frequenzy, Kenneth?». Ultrakule, vibrerende «Crush with Eyeliner» overtar. Her er Stipe i sitt ess som nattens dronning, slesk og snerrende. Samtidig er dette melodisk, originalt og mystisk. Med «Strange Currencies» byr de igjen på en ballade med klo og nerve, men mest gripende er likevel «Let Me In» – om selvmordet til vennen Kurt Cobain.

Høydepunkter: «What's the Frequency, Kenneth?». VG-lista: 2. plass, 13 uker.

New Adventures in Hi-Fi, 1996

Poeng: 3

R.E.M. har oppnådd alt de kan drømme om, men virker desillusjonerte. Stipe fremstår som en ærlig narsissist. Tankekastene om hedonisme og rockmyter kommer tett. Albumet er skrevet og innspilt på USA-turné. Det virker spontant, røft og uredigert. Patti Smith er med på å løfte «E-Bow the Letter» mot himmelen. Plata er tidvis tung og trå – selv om den aldri føles uvesentlig. Høydepunkter: «E-Bow the Letter». VG-lista: 1. plass, 20 uker.

Up, 1998

Poeng: 4

Bill Berry har flyttet hjem til bondegård og familie for godt. Den gjenværende trioen eksperimenterer med maskintrommer og elektronikk. Åpningslåta «Airportman» er stillestående, sær og fascinerende. De leker med rare lydlandskaper, harmonisang, snodige instrumenter og utfordrende strykerarrangementer. Aldri har Peter Bucks fascinasjon for The Beach Boys' mer innadvendte musikk vært tydeligere – hør på «At My Most Beautiful». Innimellom er de som før, som i fine «Daysleeper».

Høydepunkt: «Daysleeper». VG-lista: 1. plass, 18 uker.

Reveal, 2001

Poeng: 4

De tre gjenværende medlemmene må igjennom konfrontasjonspsykologi for å holde ut med hverandre. Etter at de har «kastet opp på hverandre», for å bruke Stipes ord, er de klare igjen. Resultatet er en logisk fortsettelse av Up. Forsiktige elektroniske eksperimenter kombineres med klassisk R.E.M.-tonespråk. Det er en avslepen, delikat, søt og reflektert plate. En plate fylt av solskinn og håp – uten soniske utblåsninger.

Høydepunkter: «All the Way to Reno (You're Gonna Be a Star)». VG-lista: 1. plass, 16 uker.

Around the Sun, 2004

Poeng: 3

Reveal var en fullbyrdelse av Up. Dette er en forflatet Reveal. Den indre spenningen og de store kontrastene som har preget nesten alle albumene deres, mangler. Det gjør også den forvirrende undertonen og den udefinerbare R.E.M.-mystikken. Tilbake står fine, nesten pyntelige, sanger i rusletempo. Betagende, men farlig behagelig.

Høydepunkter: «Leaving New York», «Make It All Okay», «Aftermath». VG-lista: 1. plass, 18 uker.

Accelerate, 2008

Poeng: 5

Etter å ha inntatt stabilt sideleie på Around the Sun, er det overraskende hvor friskt trioen klorer fra seg her. R.E.M. gjør seg svært godt som tett, gitarharvende rockband. Låtene er korte, upolerte og preget av en spontanitet vi ikke har hørt fra R.E.M. på lenge. Du kan høre at Buck stortrives der han river i strengene, samtidig som Stipe tviholder på melodiene. Etter de fire første låtene virker bandet uovervinnelige. Ikke alle låtene er så like overveldende, men energien taper seg ikke, og gleden og lekenheten er forførende. «Mr. Richards» er R.E.M.s mest sekstitallsinspirerte låt på mange år. VG-lista: 1. plass, 13 uker.