musikk

Med Ingen tid å miste har visesangeren Kvitnes tredd litt til side, og gitt større plass til rockeren Henning. Tonen er mørkere, gitarene er plugget inn, mens klangen er kledelig rustikk. Sangene er for det meste født i grått, men mangler allikevel ikke sterke farger. Å uttrykke livsglede kan gjøres på mange vis, og vår mann gjør det på sitt underfundige sett.

Noe av det fineste med Henning Kvitnes som artist, er at han alltid er på vei mot ny innsikt. Han er åpen, ærlig og allmenngyldig i sine refleksjoner om hverdagsmenneskets lodd her i livet. Dermed er det forbundet med en viss spenning hvor han tar oss med denne gang. Reisen trenger ikke å være lang, eller for den saks skyld å begi seg mot noe eksotisk og fargerikt. Livet selv holder i massevis for ham.

Vemodig slør

Han sier det best selv i sangen "Kom igjen": "Jeg skal ingen steder lenger/Jeg bare drar/For å komme hjem igjen", og fortsetter "Jeg skal telle mine gleder/Forsøke å godta hver en sorg". Henning Kvitnes' rustikke fremtidstanker har et vemodig slør av både sorg og resignasjon, men også et ønske om en slags forsoning. Han er trygg på sin egen tilhørighet, selv om han også gir plass for tvilen.

Hver sang er som en sår hyllest til livet, om det synges med sydstatshjerte, er dynket i sensommerblues eller har danske aner.

Henning Kvitnes er i det alvorlige hjørnet, men slipper inn nok lys til at en sliten sjel kan finne fred – som han synger i "Ingens feil, bare min". Når han ikler ordene rockens mer robuste gevanter, blir dette til å leve med. Ja, man tar seg i å trampe takten og nikke fornøyd med gjenkjennende mine til disse små fortellingene. Det er lett å bli med på denne kortreiste turen i følge med en artist som vet hvor han vil.