musikk

Ukens plateanmeldelser: Thom Hell (5) | Motorpsycho (5) | Highasakite (5) | Emeli Sandé (5) | Charlotte Thorstvedt (4) | Bob Hund (4) | Aleksander With (3)

Da progrocken gikk over sine bredder i 1974 eller deromkring, hadde den lagt bak seg flere strålende albumer og assimilert både symfoniorkestre og jazzmusikere i prosjektene sine. Når Motorpsycho og Ståle Storløkken samarbeider om et konseptalbum og har med seg Ola Kvernberg, Mathias Eick, André Roligheten og Kjetil Møster, gir det assosiasjoner til forgangen tid.

Det lykkelige er at det som tilberedes på The death defying unicorn, har god smak av tradisjonsfornyelse. De driver seriøs lek med velpleide former. Åpner man det lekre LP-coveret, ser man rett inn i landskaper slik vi lærte dem å kjenne av Roger Dean, mannen som illustrerte for Yes, Greenslade og Gentle Giant.

Les også: Psycho går til operascenen

Bestillingsverk

The death defying unicorn ble først fremført som bestillingsverk i Molde, til jazzfestivalens 50-årsmarkering i 2010. Albumutgaven presenteres i en noe omarrangert og bearbeidet form.

Ståle Storløkken er sentral både som komponist, arrangør og keyboardist, og han tar frem godbiter fra hele kartoteket sitt, slik han har gjort i Supersilent, Elephant9 og Humcrush. Motorpsycho er ikke snauere.

Trioen utvikler de beste sidene ved seg selv og viser seg som lavmælte melodismeder og bombastisk riffvillige monstre.

Det er imidlertid strykerne i Trondheimsolistene og blåserne i Trondheim Jazz Orchestra som forestår introen til den musikalske fabelen. De lettbente arrangementene fanges etter hvert inn, gjennom bandets massive inntreden, før musikken dempes helt ned, og sangen starter - "The hollow lands".

Utfordrer seg selv

Nakent akustisk og forpint elektrisk, storslåtte rytmer og smattende blås lever side om side som gode allierte gjennom hele verket. Lyden av velspilt mellotron gir mer enn tidskoloritt til vakre partier.

De som kjenner Motorpsychos mange sider, vil neppe bli overrasket over bandets evne til å ta seg videre. Selv om vi kjenner igjen stillagene, har bandet aldri helt utfordret seg selv på denne måten. Mønstrene som preget albumet Little lucid moments (2008), forandrer bevegelse i ny kontekst. Jeg innser umuligheten av å lytte meg gjennom uten å tenke på kongelig crimson, Mahavishnu eller Chris Squire i et struttende Yes, men det gjør bare godt med gode tanker rundt tøff tradisjon.

Har egen ryggrad

Gitarist Hans Magnus Ryan og bassist Bent Sæther er begge instrumentalister som plukker og blander med personlig styrke, og Kenneth Kapstad styrer unna det overdådige bak trommene. Orkestermusikerne bidrar med elementer som hever særpreget ved utgivelsen.

Dobbeltalbumet The death defying unicorn har egen ryggrad, og kunsten å lage bærende prog gjennom fire platesider er nokså sterkt undervurdert.

Og bare helt til slutt: selve finalen vil glede mange. Den har mektig og sjelfull sjangersubstans.