musikk

Mye har blitt sagt om Rammstein siden oppstarten på midten av nittitallet. I løpet av de siste seksten årene har bandet bygget opp en enorm internasjonal fanbase, sjokkert media med tabuemner, og ergret kritikere med sine enkle sangstrukturer. Sanger som Du hast og Amerika har nærmest subliminalt arbeidet seg inn i den kollektive bevisstheten, med grove riff og lett gjenkjennelig vokal. Sanger (hvis det er riktig ord) Till Lindemann roper ut tekstlinjer som om de skulle vært militærkommandoer, og danner mye av grunnlaget for Rammsteins unike sound.

Visuelt fyrverkeri

Men for den tyske seksmannsbataljonen handler det om så mye mer enn bare musikken, og det fikk publikum for alvor oppleve under konserten i Vallhall Arena søndag kveld. Det visuelle har alltid vært en viktig del av bandets konsept, noe man kan se på de til tider svært utfordrende musikkvideoene.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

Till Lindemann

Den stilistiske fremstillingen av bandet og musikken er en vital del av suksessformelen, og har resultert i et sceneshow som ikke har sett sitt like siden progrockens glansdager på søttitallet. Bandet entrer scenen ved å marsjere gjennom salen og over en massiv metallbro som heises ned fra taket, og i løpet av den nesten to timer lange konserten rekker de å fremstille obskure offerritualer, kjøre en oppblåsbar båt over publikum og bytte scene til et lite kvadrat midt i folkemengden for et par sanger.

Det virker som noe konstant eksploderer eller brenner på scenen, som er kledd med industrivifter for anledningen. Og alt er akkompagnert av bandets største og mest publikumskjære hits. Det er storslått, om ikke pompøst, men alltid med et glimt i øyet.

Stereotyp østtysk kultur

Anmeldelsen fortsetter under bildet

Stort sceneshow

Denne ironiske distansen kan gjøre det vanskelig å forstå Rammstein. Hvor seriøst skal man ta det? Hvor seriøst tar de det selv? Det sterke tematiske fokuset på stereotyp østtysk kultur og rockeklisjéer begrenser bandet til en ganske spesifikk nisje, og den såkalt provokative lyrikken om tabuemner er mer påtatt enn sjokkerende.

Som underholdningsopplevelse kan en konsert med Rammstein minne like mye om en wrestlingevent som en musikkbegivenhet. Til tider er det rett og slett litt for enkelt å avskrive dem som et tulleband. På den annen side er det utrolig godt gjennomført. Dette er tross alt en fullendt artistisk visjon, og uansett hvor prippen man er skal det godt gjøres å ikke bli revet med. Bandet har aldri hatt medlemsbytter, og hevder seg med å være samspilte ned til detaljnivå. Sammen med den visuelle briljansen gir dette en totalopplevelse godt utenom det vanlige.

Anmeldelsen fortsetter under bildet

Elleille fans

Det er lett å forstå hvorfor Rammstein har et så trofast og stort publikum. Det er mer enn bare et band, noe nærmere et fenomen. De vet hva fansen vil ha, og gir dem det på et sølvfat. Når Lindemann lirer av seg linjene ”You got a pussy/I got a dick/So what’s the problem/Let’s do it quick” mens han skyter skum ut av en falloskanon under avslutningsnummeret Pussy, spiller det ingen rolle hvorvidt teksten er banal eller gitarriffet generisk – ingen andre band gjør det Rammstein gjør. Om det i seg selv er nok til å skrive bandet inn i historiebøkene som mer enn en fotnote vil tiden vise, her og nå er det underholdning i stor skala.

Les mer om Rammstein: Sex, vold og rock ’n’ roll