musikk

Les flere Springsteen-anmeldelser her

Bruce Springsteen har på sitt syttende studioalbum kommet opp med sin mest politiske og sinteste plate så langt i karriere. Verden er på vei til å gå av skaftet, ikke på grunn av krig og dens følger, men fordi økonomien er vannskjøttet og krisene vil ingen ende ta. Vanlige folk må betale prisen.

At folk strever i harde tider, er i utgangspunktet et velkjent tema hos The Boss. Forskjellen denne gang er oppgjøret med mennene i hvit skjorte og slips, finansfyrstene som har lagt vanlige folks hverdag og drømmer i ruiner uten et snev av omtanke eller ansvarsfølelse. Grådigheten og urettferdigheten har fått gå for langt.

Wrecking ball er en knyttneve av et album full av harmdirrende nerve, men her er også plass for refleksjon, tro på solidaritet som våpen og fremtidshåp. Heldigvis har ikke engasjementet skygget for musikeren. Det er lett å la seg blende av hans ektefølte raseri, men bak dette sinnet banker et håpets hjerte. Hver sang bærer sitt budskap med hevet hode, ledsaget av fengende, engasjerte og intense rocketoner. Variasjonen er stor, fra hiphop til irske folkerytmer, gospel og country til storslagen rock’n’roll.

Albumet er lagt opp som en reise i dagens USA, fra økonomisk desperasjon og oppgjør med de kreftene som har ødelagt landet til gryende håp, forsoning og en slags spirituell oppvåkning av nesten bibelske dimensjoner. Noen etterlyste samfunnsengasjement fra musikere og artister, og her får man svar på tiltale.

Raseri og håpløshet

Hvor er det blitt av solidariteten og omsorgen for hverandre i vår tid? spør Bruce Springsteen i åpningssangen ”We take care of our own” og setter på en måte tonen for hva som følger. Det er som mørket senker seg og desperasjonen får råde. En stund.

Springsteen fyrer løs mot Wall Street i countryfolksangen ”Easy money”, med feler, akustiske gitarer, stampende rytmer ikledd et sorgløst ytre. Egentlig det en bunn trist sang om at når verden ramler sammen slippes det økonomiske rovdyret løs.

Tempoet heves i ”Shackled and drawn”. En slags stampende rytmisk 30 talls folkevise i allsangstakt om idealenes fallitt. Verden er gått til helvete, friheten er blitt som en møkkede skjorte. Bankfolkene har vunnet denne runden.

Balladen ”Jack of all trades” er på mange vis en stille vals om kampen for å finne arbeid. Hvor mye kan en mann kan tåle før strikken brister. Han kan tåle både flom, hungersnød og naturkatastrofer, alt annet enn maktmisbruket banken representerer. Raseriet får sin utløsning i siste vers: ”If I had me a gun, I’d find the bastards and shoot them all”. Slik taler en som har mistet alt håp.

“Death to my hometown” er kanskje albumets såreste sang. Hjembyen er ødelagt, ikke av krig, men av grådighetens iskalde grep. Stillheten er talende.

Så er det klart for albumets kanskje sterkeste og mørkeste sang, ”This Depression”. Trommene smeller som dommedagsklokker mens Springsteen bekjenner sin håpløshet. I bakgrunnen messer et kor. Eneste forsonende element er gitarsoloen som bryter inn midtveis.

Håp, frelse og forsoning

”Wrecking ball” er sangen Springsteen skrev da de stengte Giant Stadion i 2009, og kan stå som albumets sentrale sang om det å holde fast på sinnet og ikke la redselen vinne. Dette er også vendepunktet på platen, herfra slippes lyset og håpet til.

”You’ve got it” er en langsom, men oppløftende rockabillylåt om det unike ved mennesket.

Nesten bibelske dimensjoner blir det i ”Rocky ground” med sine bibelske referanser til gjeteren og hans flokk og pengelånerne. Her bryter Springsteen ny grunn, ikke bare tekstmessig, men også musikalsk med bruk av fullt gospelkor og rap i miksen.

Frelsen er nær og jammen dukker ikke Clarence Clemens opp med sin saksofon en siste gang i den gamle kjenningen ”Land of hope and dreams”, en både klassisk Springsteen sang og en medrivende gospelsoulrocker.

Albumet avsluttes med leirbålssangen We are alive”. En sang om å slåss for det man tror på, og å stå skulder ved skulder, hjerte til hjerte. En hyllest til immigrant arbeiderne, drepte strikende og de mange undertrykte. Raseriet har fått sitt forsonende trekk og det hele avsluttes med mariachi-blåsere og en plystrende Bruce Springsteen.

Bruce Springsteen har vist at politisk engasjement kan bære i seg både poetisk slagkraft og potent musikalsk styrke så lenge man aldri glemmer å pleie sangens flygeevne, som er bygd på melodiens fengende bærekraft.

Les flere Springsteen-anmeldelser her

Wrecking ball slippes fredag 2. mars.