musikk

Da Jane Birkin var 22 år, flyttet hun ikke bare fra London til Paris for å satse videre på en karrière som skuespiller, hun klarte også noe de færreste engelskmenn har prestert både før og etter, nemlig å synge seg inn i franskmennenes hjerter.

Riktignok med god hjelp av sin partner i både forretningsliv og privatliv, den franske sjarmørsangeren Serge Gainsbourg. Karrièren hennes startet med et realt smell da hun debuterte med vovet vokal på den dampende hete poplåten "Je t'aime... moi non plus" i 1968 , noe som gjorde at hun raskt ble en av stjernene på den franske yeye-scenen.

Nytt antrekk

40 år senere står Jane Birkin fortsatt på scenen og byr på flørtende biter av den populærmusikalske historien. Selv om miniskjørt og gogo-boots er byttet ut med romslige grønne militærbusker og noe som minner om en utvasket dovregenser, er det fortsatt noe ved hennes vesen og tilstedeværelse som oser klassisk femininitet og ungpikeflørt.

Hele seansen er egentlig litt merkelig. Man skulle tro at en 61 år gammel dame som fortsatt lirer av seg fransk 60-tallspop med sterke seksuelle undertoner, fort kunne bli patetisk. Men Jane Birkin ber aldri om unnskyldning for sin ikonstatus.

Isteden skaper hun en stemning for både publikum og seg selv som gjør det lett å akseptere den rollen hun har hatt i kraft av å være en muse.

Det er vanskelig å si om Jane Birkins sceneopptreden best bør tolkes som en hyllest til mannen eller til kvinnen. For mellom de fløyelsmyke poplåtene fremført på kjærlighetens språk, hagler takketalene til alle mennene som har bidratt til å løfte hennes karrière.

Men akkurat når de ydmyke bekjennelsene virker å bli i det meste laget, tar hun brodden av dem med en særskilt lun og skeiv humor.

En konsert med Jane Birkin anno 2008 er nok først og fremst en musikalsk tidsreise. En kjapp titt på publikum som befant seg i rødvinstung nattklubbstemning, viste at dette også var mer enn bra nok for de fleste. Men til Birkins forsvar skal det sies at hennes karrière i dag ikke utelukkende lener seg på den nostalgiske arven etter Gainsbourg.

Hun fremførte også materiale fra begge sine to siste album, "Fiction" fra 2006 og "Rendez-Vous" fra 2004. I tillegg fikk også hennes politiske engasjement for blant annet Amnesty og spesielt Aung San Suu Kyi god plass. Birkin gjorde det klart at hun har rukket å bli voksen i løpet av de siste 40 årene. Så kom man utelukkende for å høre Birkin puste tungt, måtte man nok gå skuffet hjem.

Men på en annen side, en leken versjon av "Ex Fan des Sixties" var nok plaster nok på popsåret for de fleste.