musikk

Levende lys, rødt fløyelsteppe og en vaskekte countrydronning på kjøpet.

Settingen kunne vanskelig vært bedre enn dette for en høstkald konsertkveld i slutten av september. Enten man har tilbrakt dagen på kafé, vært ute imarka eller bare holdt sengen, så er to timer med Emmylou Harris sløye søndagsrepertoar en perfekt avslutning på uken.

Ikke rart såpass mange av byens cowboys og cowgirls hadde funnet veien til Sentrum Scene, som var smekkfull for anledningen.

Emmylou på Sentrum Scene.

Stemmen i fokus

Med hennes 40 år imusikkbransjen og mer enn 20 album å velge låter fra kunne denne konserten selvfølgelig ha tatt mange retninger.

Men Emmylou Harris gjorde et godt valg med materiale av det mer akustiske slaget.

Med unntak av honkytonk-låten Get Up John, som bydde hele salen opp til låvedans, og Born to Run, som fikk hovedpersonen selv til å headbange med kassegitar, foregikk det meste i rolige former.

Dette ga også rom for mer fokus på stemmen hennes, og den unike stemningen den fortsatt sørger for å skape. Noe hun viste tydelig på den trestemte a cappella-versjonen av Bright Morning Stars, som virkelig brakte frem gåsehuden.

Tuller med alderen

– We’re going to go way back to the brunette days, sier den sølvhårede 61-åringen og smiler, før hun starter på countryballaden Sweet Dreams, som har fulgt henne i over 30 år.

At hun nå begynner å nærme seg normal pensjonsalder virket på ingen måte å tynge henne.

Tvert imot spøker hun hele veien med sin egen alder, og gir publikummer enn gjerne tips om hvordan de kan farge håret likt som henne.

Hjelper hverandre

I likhet med hiphop-artister er countryartister kjent for å ha et godt samhold. Og de bruker gjerne tid på å gjøre stas på andre artister, enten ved å spille låtene deres, eller ha dem med på scenen.

Kveldens oppvarmer, Kimmie Rhodes, gjør derfor – ikke uventet – flere duetter med Emmylou, deriblant en nydelig versjon av Love and Happiness. Harris er også full av lovord om flere av de kjente artistene som hun gjør låtene til.

Som Lucinda Williams Sweet Old World, Tracy Chapmans All that You Have is Your Soul, og ikke minst Townes Van Zandts Pancho and Lefty.

Trege publikummere

Ikke mange artister har konsertform og materiale til å holde kvaliteten oppe gjennom to timer, men det har Emmylou Harris. Det flyter godt hele veien, og virker nærmest lekende lett.

Hvis det skulle være noe å utsette på innsatsen,måtte det i så fall være publikum, som bruker lang tid på å bli husvarme i høstkulden.

Først når siste låt, When we’re gone long gone serveres står responsen i riktig forhold til innsatsen, men etter mer enn tyve låter.