musikk

Les anmeldelsen av det nye albumet: Døden som idé

I Euripides' tragedie Medea dreper den forsmådde hovedpersonen sin eksmanns nye kone, dennes far og sine egne barn.

På det nye albumet Medea sammenlignes åstedet for en skolemassakre med et sunket skip, bjørner spiser menn (som så blir til foster inni dem), og en sang bruker, ifølge låtskriveren selv, «de dødes stemmer på ungdommelig kåtskaps vis». Uforlignelige Rockettothesky er med andre ord tilbake med låter fra ut- og undersiden av popmusikkens rammer.

- Det var noen som spurte meg «har du tenkt på publikum mens du laget musikken?». Da kom jeg på at nei, det hadde jeg vel egentlig ikke. Så da fikk jeg litt dårlig samvittighet, sier Jenny Hval, den 28 år gamle damen bak artistnavnet.

Én lytter

- Men er det ikke det man skal si, da? At man lager musikk for seg selv og sånn?

- Jo, kanskje det. Jeg tenker en del på forholdet mellom artist og publikum, bare ikke på publikum i betydningen «mange i samme rom». Jeg ser det mer for meg som én med hodetelefoner. Det blir kanskje mer litterært, som én leser. Men det fine med popmusikk er jo at det ikke trenger være sånn heller. En kan bare lytte uten å følge med på teksten. Jeg har uansett lyst til at publikum skal oppleve noe annet enn den svaiingen.

- Svaiing som i en kollektiv opplevelse?

- Ja, jeg vil vel mer at det skal være en helt egen opplevelse. Jeg ble så glad da jeg leste Patti Smiths anmeldelser av Bob Dylans plater. Hun trodde alltid at han var en profet som skulle redde verden. Men at den eneste han kunne redde var henne - det var bare hennes personlige opplevelse av musikken som var en redning.

Ganske mye løgn

I essayet «David Bowie, min mor» (publisert i seneste utgave av Samtiden) skriver Hval om sitt forhold til David Bowies musikk, og hvordan den har fulgt henne gjennom livet:

«David Bowie lærte meg at det finnes et vi mellom artisten og lytte- ren, uansett hvem sangen er skrevet for. Det er nettopp dette som gjør popmusikken unik - at den skaper en så intim relasjon mellom artist og lytter. Et vi smelter alltid distansen mellom oss. Ikke bare de to elskerne i «Heroes» (1977), men mitt femtenårige jeg og David Bowie sammen, kunne være helter. «We could be heroes, just for one day».»

- Jeg juger ganske mye, da. Jeg hadde egentlig ikke hørt noe særlig på David Bowie før jeg begynte arbeidet med essayet.

- Men jeg lagde en sammenheng: Jeg-personen i essayet er ikke meg, men en slags mellomting mellom meg og noe fiktivt, sier Hval.

- Det er sånn sangene mine fungerer også. De kan gå i mange retninger og by på mange karakterer, men det er alltid min stemme. Samtidig er det ikke som å være skuespiller heller. Da ville det blitt kabaret. Jeg tenker heller at jeg står der som formidler, midt imellom mange ulike ting. Og den rollen der, det er noe av det fineste jeg vet.

Les anmeldelsen av det nye albumet: Døden som idé