musikk

Ukens anmeldelser:
Gorillaz: Øret som ser
Sogns: Ung danseglede
Howl: Trygt, ikke røft nok
Alexander With: Mangler personlighet
Amy MacDonald: Svakere oppfølger
Burzum: Opp av asken
Ludacris: Halvslapp og kjønnsløs

Mellom 1992 og 1994 satte Varg Vikernes og norsk black metal en hel musikkverden i brann med plateutgivelser som brøt alle konvensjoner – og en serie kirkebranner.

Den norske scenen ble beryktet verden over for sin kompromissløshet. Plateselskap og distributør nørte godt opp under dette, bl.a. med T-skjorter som listet opp brente kirker og påskriften «coming to a church near you» – dessuten ble et bilde av brannruinen på Fantoft stavkirke brukt på omslaget til Burzum-Epen Aske.

Det toppet seg med drapet på Øystein Aarseth, som Vikernes spilte sammen med i bandet Mayhem. Vikernes ble dømt til 21 års fengsel, og ble løslatt i fjor.

Han er blitt et symbol og mytologisert av både fans og motstandere. Boken Lords of chaos, der mye kretser rundt hendelsene på begynnelsen av 90-tallet, filmatiseres med première senere i år.

Fengselsmusikk

Mens Vikernes sonet, har han spilt inn og gitt ut to album som Burzum, Daudi Baldrs og Hlidskjálf, siste kom for 11 år siden. Begge kretser rundt norrøne motiver, med synthesizer som hovedinstrument.

Det nye albumet er imidlertid gitardrevet, og tar opp tråden fra tidlige 90-tall. Nettopp derfor føles dette som et forfriskende comeback.

Selv om Burzum har sitt særegne uttrykk, kan man høre et musikalsk slektskap med andre norske band: De brusende gitarriffene kan minne om Immortal, mens enkelte vokalpartier fører tankene mot Trelldom-prosjektet til Gaahl (eks-Gorgoroth).

Førkristen

I likhet med Daudi Baldrs handler Belus om Balders død, men med visse tematiske avvik. Vikernes har også valgt å gi de norrøne guddommene paneuropeiske navn, for å vise til en felles (førkristen) mytologi. Selv om han synger på norsk, er tekstene også oversatt til tysk, fransk og italiensk.

De lange låtene – og de er i flertall – er seige, messende og hypnotiske, med mollstemte, melankolske folketoner og hissende trommer. Vikernes spiller alle instrumentene selv, vokalen er hviskende, hvesende og deklamerende. Lyden er «skitten», med mye diskant og et grøtete lydbilde.

Skittent

I likhet med Darkthrones nyeste plater er det en slags demostemning over albumet – i tråd med tidlig norsk black metal-estetikk. Med tanke på hvordan deler av genren har utviklet seg med voldsomme, symfoniske produksjoner, føles dette som et skritt tilbake til røttene.

For en som opplevde deler av scenen på den tiden, er dette et velkomment comeback, musikalsk.