musikk

Les ukens anmeldelser:
The Magic Numbers: Lekker sommerbris
Mark Olson: Best når popen leder an
Sleigh Bells: Dette må du høre
Drake: For mye av det gode

Det er ikke uvanlig at behovet for å finne en dypere mening med livet trenger seg på i takt med alderdommen. Og for en profesjonell underholder som Tom Jones er dette sikkert mer påtrengende enn for mange andre. b

For etter et liv fylt med piker, vin og sang, har nok den nybakte 70 åringen fortsatt mye å be om både tilgivelse og tillatelse for.

En kvinnebedårer.

En snart femti år lang vill og utagerende karrière i musikkbransjen er altså motivasjonen for at en av pophistorien mest notoriske kvinnebedårere nå har funnet frem salmeboken og satt ny melodi til mange av sin egen barndoms klassikere.

Første låt ut er «What Good Am I», en nedstrippet hymne, ikke ulik noen av dem Johnny Cash leverte på sine siste innspillingssesjoner med stjerneprodusent Rick Rubin.

En glad gutt.

Men der American Recordings banet en tydelig og rørende vei mot livets uunngåelige slutt for Cash, fylt med både frykt, ensomhet, sorg, savn og til slutt forsoning, er det lite som minner om en oppriktig angrende synder hos Jones.

På tross av den alvorlige tematikken høres han fortsatt ut som en av «livets glade gutter», som solen som kjent aldri går ned for.

Hett og svett.

Du kan ta crooneren ut av Las Vegas, men du kan ikke ta Las Vegas ut av crooneren. Tom Jones har uten tvil en fantastisk stemme, helt på linje med 60-tallets største svarte soulstjerner, og som showmann er han også uslåelig.

Men disse kvalitetene får han lite uttelling for i dette sjelegranskende prosjektet, på jakt etter frelse og syndsforlatelse.

Det først på de mer uptempo låter som gospelinspirerte «Lord Help», rockelåten «Don’t knock», bluesaktige «Strange things», hvor han kan gjøre det litt hett og svett, at hans underholdningstalent jobber med ham istedenfor imot ham.

Tung bagasje.

I give my soul and she knows I really mean it/ If I give my soul to Jesus/ will she take me back again, synger han inderlig spørrende på låten «If I give my soul».

Men igjen blir den angrende synderen overskygget av den glatte smørsangeren.

Selv om det er ingen grunn til å betvile hverken Tom Jones gudstro eller gode intensjoner har hans fortid som lett underholder blitt en tung bagasje å bære.

Om han aldri som mye mener det, klarer han nemlig ikke å overbevise om dette musikalsk.

Ikke rørende.

Istedenfor å bli dypt rørt, slik man ble med Jonny Cashs svanesang, sitter man isteden igjen med en ulmende følelse av at dette minner mer om et dristig sjekketriks, av typen kun en ytterst erfaren kvinnebedårer hadde turt å stunte.

Les ukens anmeldelser:
The Magic Numbers: Lekker sommerbris
Mark Olson: Best når popen leder an
Sleigh Bells: Dette må du høre
Drake: For mye av det gode