musikk

Få sjangre kan skilte med en større gruppetilhørighet enn heavy metal. Det handler nemlig om noe langt større enn bare musikken; minst like viktig er den følelsen av samhold og tilhørighet fansen imellom.

Og akkurat som store TV-øyeblikk kan samle en nasjon i et fellesskap, kan et øyeblikks pur musikalsk lykke forene et publikum.

Med en over 30 år lang karriere og over 100 millioner solgte album internasjonalt, er britiske Iron Maiden kanskje det bandet lykkes best i nettopp dét – og det uten drahjelp fra radiostasjoner eller TV-reklame.

Krigsropet gjaller

Videoskjermene livner til, og drar publikum ut på en intergalaktisk romferd – i overlysfart. Deretter flakker et goldt og ugjestmildt landskap over skjermene. I verdensrommet, den ytterste grensepost, starter så tonene til «Wicker Man» fra albumet «Brave New World». Pompøst og deilig.

Bandet stormer scenen, og vokalist Bruce Dickinson løper som en løpsk Duracell-kanin mens han lar krigsropet gjalle mellom festningsveggene på Bergenhus.

Ikke noe å si på stemningen på Koengen.

Stemmen er muligens ikke helt det den en gang var, men Dickinson tøyer den til det ytterste av hva det store registeret hans tåler. Den tredoble gitarveggen slår ned over publikum, og hissige brudd som krumspringene i «Ghost of the Navigator» er finslipte og sitter som støpt i jern.

Tidvis kan de tre gitarene låte grøtete, men detaljene og det øvrige menasjeriet er finkalibrert. Heldigvis; Iron Maidens progressive låtstrukturer kan kreve en del av et utrenet øre.

Nytt og dystert

Det nyeste materialet fungerer godt i denne sammenhengen. «El Dorado» er både mer dyster og rett på sak enn det eldre materialet, og skaper god dynamikk i settet.

Når Dickinson ikke klatrer, hopper eller løper, drar han publikum inn i settingen rundt låtene og kommanderer dem akkurat slik han vil se dem. «Blood Brothers» og «No More Lies» utløser en overveldende allsang, og da spiller det liten rolle at det berømte bergensregnet melder sin ankomst.

Maiden er for rutinerte til at de roter til sine egne låter, og bandet er berømt for å yte alt når de først står på scenen. Med kledelig overdimensjonert intensitet og innlevelse leverer bandet de beste låtene fra deres nyeste utgivelser på rekke og rad.

Bandet agerer like dramatisk som musikken, som seg hør og bør på en scene av slike dimensjoner som dette. Helt til sist ankommer endelig Eddie – bandets maskot – scenen i form av et overdimensjonert romvesen, og trår til som fjerdemann i gitarrekken.

Patosladet

Maidens største utfordring er å overgå seg selv; med et rykte som å være det bandet innen sin sjanger som gir absolutt mest av seg selv, er det en vanskelig jobb.

Ekstranumrene, «The Number of the Beast», «Hallowed Be Thy Name» og «Running Free» setter et endelig punktum for en kveld lastet med så mye patos og pompøsitet at selv solkongen Ludvig den 14 ville ha rødmet. Kveldens setliste var blottet for overraskelser, men gjennomført og solid.

En vellykket Maiden-konsert må til syvende og sist bedømmes på hvorvidt bandet klarer å skape en følelse av noe som ideelt sett er «større enn livet selv». Det klarte Dickinson og kompani langt på vei denne kvelden.