restaurant & mat

Det nye spisestedet ved de gamle sølvgruvene er blitt en ordentlig juvel.

– Tenk deg at for bare tre år siden var dette en rivningsklar rønne! Modesty kikker seg rundt fra sitt lille hjørnebord og prøver å forestille seg omgivelsene slik de var, med gjenspikrede vinduer og salrygget tak.

Restauranten ligger tett inn til Maridalsveien, men trafikken forstyrrer lite inne i det lavloftede rommet. Der dominerer Nina Simones dype stemme lavmælt småprat fra gjestene. Det spraker fra peisen i baren, og en servitør synger nesten på skånsk når hun forteller om menyen.

Noe som er fort gjort. Tre forretter, fem hovedretter og tre desserter. Ved første øyekast ser menyen ganske ordinær ut, men det skal vise seg at på Akersberget sitter dragen i navnet og Gud i detaljene.

Kamskjell og reker. Foto: Ingar Haug Steinholt

Historisk grunn

I bunnen av Telthusbakken, der søppel, sprøytespisser og råtne bygningsdeler tidligere rådde grunnen, har eier Ole Martin Svoor reist vakker, lavloftet restaurant, bakgård med uteservering og et helt nybygget anneks, som ser ut som om det har ligget der bestandig. Bak annekset troner bergveggen gråsvart, men i det svarte glimter det av sølv.

I middelalderen lå landets første bergverk i fjellet under Gamle Aker kirke. Men vannet som strømmer i sjakter og ganger gjorde det vanskelig å få ut edelt metall. Det samme gjorde nok dragen som etter sagnet vokter sølvet – og gullendene – som skal svømme i de underjordiske sjøene.

– Det er vel derfor restauranten har en drage i logoen sin, foreslår Willie.

Foto: Knutsen Bjørke Magnus

Idérikt

Også kjøkkenet er preget av det norske tradisjonelle. Men med svært moderne og lekker tilberedning. I løpet av måltidet fikk Modesty og Willie flere gode ideer til eget kjøkken. Men påfunnet med å servere kaldpresset rapsolje til hjemmebakt brød kommer de nok ikke til å gjenta hjemme.

– Så nasjonalistisk trenger man ikke være. Olivenolje er virkelig veldig mye bedre. Willie forsyner seg heller med mer pisket smør med urter til flatbrødet.

Et glass hvit burgunder smaker godt, både til brød og til forrettene som raskt er på bordet. Willie hadde fulgt servitørens anbefaling og bestilt kalvetartar, Modesty tok sjansen på kamskjell. De to tallerkenene som servitøren setter foran dem er så vakre at de blir sittende en stund og kope.

Foto: Ingar Haug Steinholt

Og så så pent!

– Aldri får jeg til noe sånt, hvisker Modesty. Fra tallerkenen hennes skinner det høstgult og innbydende fra et gyllent kamskjell, solgul skalldyrsaus, appelsinoransje løkkompott og gulrosa reker. En knallgrønn eplesalat er fin kontrast.

Willies er like stilig og velkomponert. To små tartartårn, gullgule vakteleggplommer, kremhvit mandelrømme. Og for noen smaker!

Begge to tar bitte-bittesmå biter for å få maten til å vare lengst mulig.

Men skattkammeret av et kjøkken har mer å by på.

Modestys breiflabb blir servert med byggrynsrisotto, sopp, hestebønner og et eventyr av en jordskokkskumsaus. Florlett blir den borte i munnen, men den rike, runde smaken av jordskokk forsvinner ikke. Breiflabben er perfekt tilberedt, varm, mør og saftig. 60 grader maks, tipper Modesty.

Willie er ikke mindre begeistret for lammefileten sin. Tallerkenen er som et kunstverk. Kjøttet mørt og glovarmt. Mandelpotetpuré med smak av chèvre. Grønnkål gir farge og dybde i smaken.

Servitørens anbefaling, en lett og kjølig flaske Barbera d’Asti, følger både fisk og kjøtt. Et lykkelig valg, som også holder som kosevin mens de venter på dessertene.

Hva er det viktigste kriteriet for at en restaurant skal lykkes?
Beliggenhet, beliggenhet, beliggenhet, sies det.

Akersberget kan komme langt uten å ligge midt i lysløypa.
For her er det kvalitet, kvalitet, kvalitet. Absolutt verdt en liten omvei.

.