restaurant & mat

Steakers startet som en restaurant i Tromsø, ble en kjede, og har altså kommet til Oslo.

I de gamle lokalene til Will's er det nå blitt mafios innredning. (Men det var hos naboen Papa Sigolo de virkelige skuddene falt for noen år siden...) I vinmenyen kan man for øvrig lære både om mafia og vinsmaking. Pussig blanding, kanskje.

Fyll ut

Konseptet er ellers à la Big Horn: Man får utdelt en liten lapp og fyller inn nummeret på ønskede retter, pluss ønsket potet- og sausvariant. Ganske kjekt, men samtidig litt upersonlig, og man har færre muligheter til utveksling av forslag med kelneren.

Vi møtte en kelner som raskt kom til bordet med nybakt brød, aioli og et par glass petit chablis mens vi gjorde unna utfyllingsoppgaven.

En noe uvant måte å bestille på, altså, men resultatet er det vanlige: Olivia kaster seg over det maritime mens Skipper'n studerer biffutvalget, som slett ikke er verst. Betraktelig magrere utvalg fisk, men det ligger jo i kortene.

Smakfull start

Til forrett er det fiskesuppe til Olivia og scampi til Skipper'n. En riktig fin start. Suppen er kremet og inneholder både steinbit, reker og blåskjell. Fin på smak der fisken dominerer, slik den skal.

De ovnsbakte, marinerte scampiene serveres på frisk salat og med aioli. Sistnevnte har stedet all grunn til å være stolt av. De store rekene er også gode, så dette lover godt.

Men i et kjøtt-tempel som dette er det kun én ting som gjelder: Holder biffen?

Svaret må bli: Joda, men det spørs om ikke naboen Borggården ligger et oksehode foran. Der ble det en femmer på terningen i juni.

Skipperns 300 gram indrefilet, dandert med mais, grillet tomat og brokkoli med pommes frites og bernaise er grei, men gir ingen grunn til lyriske ovasjoner. Faktisk er han egentlig litt skuffet. Kjøttet er mørt nok, det er ikke det, men smaken er rett og slett litt kjedelig. Den samme innvendingen gjelder også den på stedet lagde bernaisen. Konsistensen er litt tung, og smaken tam. Der aiolien er vellykket og spennende, både i smak og konsistens, er bernaisen den traurige venninnen. Mulig Skipper'n blir litt streng her, men så hard som konkurransen er, midt i byen, må man forvente det aller beste.

Fisken holdt

Olivia er sånn sett mer fornøyd med sin pannestekte steinbitfilet med skalldyrsaus, rotgrønnsaker og persillepoteter. Lekkert dandert og ingen forsøk på å krydre bort fiskesmaken. Ingen grunn til å fortvile, selv om man ikke ønsker kjøtt altså.

Dessertmulighetene er trygge og gode: Crème brûlée og is & bær. Brûléen er kanskje litt for tykk, så den avanserte pudding mister litt av sitt elegante preg, men smaken er det lite å si på. Og Olivias is med varme bjørnebær pyntet med eggelikør gikk ned på høykant, til fornøyde sukk.

Med litt mer smak på biffene kan dette bli riktig så bra. Kanskje er det rett og slett behov for bedre råvarer?

Servicen er både vennlig og stort sett tilstedeværende, til tross for lappene.