restaurant & mat

Lokalet er stort sett det samme, i hvert fall i førte etasje.

Få restaurantlokaler i byen er i grunnen mer vellykket når det gjelder å gjenskape den særegne franske brasseriefølelsen fra Paris og andre franske byer. Det dype, men åpne lokalet med skinnbenker langs vegger gir naturlig brasserieståk - men på en likevel nokså "danna fasong".

Nye hender

Her holdt altså danske huseier Nielsen den bistroaktige "A Touch of France" i første, mens man aspirerte til - og innimellom mottok, Michelinstjerner i toppetasjen.

Men "D'Artagnan" forsvant, det begynner å bli lenge siden, og noen år er også gått siden resten av restauranthuset kom på nye hender.

Kjøkkensjef Suarez & co har nå erklært seg helfranske i navnet også, og fremstår i fornyet utgave, med menyer og muligheter i tre etasjer.

Populært sted i førjulsukene, så vi ble denne gang benket i annen etasje - mer diskret, og med et lavere lydnivå som sikkert mange setter pris på, men ikke mindre hyggelig. De varme fargene, treverk, diskret men stilfull dekorasjon med franske asosiasjoner overalt og vakkert dekkede bord, gjør at vi føler oss avstresset hjemme.

Store forventninger

Også menyen får frem gjenkjennelsens smil rundt bordet, med flere franske spesialiteter. Man har tradisjon for både det solide og samtidig elegante franske kjøkken, så forventningene var til stede.

Dagens meny byr på velkjente entreer som hviløksgratinerte snegler, andeleverterrine, likeledes den klassiske salaten med varm chevre og den erkeklassiske løksuppen - som i Hallene (nåja, lenge, lenge siden det). Vinteren er sesong for østers, og havfrukter står alltid på franske vintermenyer. Så både blåskjell og bouillabaisse høer til tradisjonene her. Legger vi til klassisk smørtunge, og på kjøttsiden sydfransk andelår confit, lammelår-gigot samt entrecôte, er vi midt i smørøyet i det franske bistro-cuisine.

Etter en ekte sydfransk pastis (og her har man Ricard: bra!) og et kjølig glass chablis, valgte vi andeleverterrine (utmerket) og chèvresalat, deretter helstekt dorade - denne smaksrike middelhavsfisken, og på tvers av bordet and i fine rosaskiver, med linseragu og selleri pluss fenikkel.

Begge forrettene var skikkelig laget, og porsjonene passe store, fisken (hel) utmerket brunet og stekt med grønnsaker som ikke var overkokt - og smaksatt med en kalvesjy var dette avgjort godkjent. Linser er nokså unorsk, men et ufortjent miskjent tilbehør.

Fristelser

I glassene satset vi på en Côte de Rhône Village av typen Cairanne til kr. 440, en vin vi tidligere er blitt servert, og som heller ikke skuffet denne gang.

Franske oster - upasteuriserte, "bien sûre", med vellagret brie og rocquefort på topp (ikke høysesong for camembert) fristet, og vi kunne heller ikke la dessertvognen trille forbi: Et enkelt men likevel førsteklasses utvalg av sorbeter, friske frukter, crème brulée samt en liten fjærlett munnfull mousse av hvit sjokolade i et lite shot-glass.

Den kvinnelige kelneren som våket over oss gjorde det hun skulle på en effekt og dyktig måte, men vi savnet kanskje den knitrende peisvarmen.

None av rettene lot vente vel lenge på seg, men da de først kom, var kvaliteten såpass bra at man tilgir det meste. Sjefskokken tok også en runde innom, og det er alltid et godt tegn.

Nye Brasserie France har lagt seg på et prisnivå som signaliserer at man får over gjennomsnittet god mat - vinlisten er helfransk, men såpass omfattende at vi finner mange favoritter.

Bredden gjør at man kan matche de fleste spesielle rettene i det franske kjøkken, men noen flere viner til under 350 kunne man kanskje håpe på.

Ikke helt Paris, dét hadde vært mer enn overraskende. Men imitasjonen er ikke dårlig. Den som liker å spise fransk, kan trygt satse på brasseriet ved Egertorget.

FØR & ETTER

Midt i sentrum nå rett før jul er kanskje ikke det aller fredeligste stedet, men skal man treffes før en bedre fransk middag foreslås den alltid hyggelig café/restaurant Dus i parallellgaten, dvs. Akersgata. De har t.o.m. deilige friske hjemmelagede fruktjuicer.

- Og etterpå, hvis drosjekøen er for lang, er et varmede siste glass med utsikt over paradegaten fra Grands Etoile ikke det dummeste.