restaurant & uteliv

• Ta heller gjestene dine med hit: Guide til godt norsk for turister

• Daglig leder legger seg flat: - Bare å beklage

– Vil dere ha noe å drikke?

Hun hadde ikke rullator, ingen ytre tegn på å være i sneglefamilien. Likevel tar det servitøren en halvtime å tilby oss noe leskende en lørdagskveld. Det begynner på ingen måte hos Theatercaféen, men fortsettelsen er verre.

Etter å ha bladd gjennom den fettede og flekkede menyen med mange retter de har hatt der i en evighet, kom servitøren slentrende bort og lurer på dette med drikke. Hun anbefaler en knallgod Chardonnay fra New Zealand, som gjorde livet litt bedre – for en kort periode.

$$$

Theatercaféen er et se-og-bli-sett-sted

– Prisene er sinnssyke, mener Smørbukks følge. – En treretter her er like dyrt som 5-rettere på gode restauranter som Baltazar, Brasserie France eller Brasserie Hansken. Rett før forrettene, husets fisk-og skalldyrsuppe og løyrom, kom på bordet, setter servitøren en kurv med brød på bordet. Da er det gått 50 minutter fra vi satt oss ned.

Fiskesuppen er lunken, med noen få tørre reker og flak av en laks svømmende rundt i den lille bollen. Uspennende og kvalitetsmessig langt unna en pris på 175 kroner. Svensk løyrom med rødløk, crème fraîche og toast har de på menyen en rekke steder i Oslo, men 234 kroner er prisrekord. Toasten er i tillegg kald og seig.

Ørkenfisk

Theatercaféen har eksistert siden 1900 og er en institusjon i Oslo. Lokalet er flott, men den fantastiske atmosfæren uteblir når restauranten er halvtom, selv med deilige pianosvisker fra galleriet. Folk går ikke hit for å spise et gourmetmåltid, men fordi de vil vise seg frem eller oppleve kjendiser på nært hold.

Kalveentrecote

– Dette kan jeg ikke spise! Hvordan er det mulig å sende denne maten ut til gjestene? Hvor er yrkesstoltheten til kokkene på kjøkkenet? Den ovnsbakte kveiten til 335 kroner er som en vandring i ørkenen. Etter tre biter tar du deg til halsen og drikker opp vannmuggen.

– Smakte det godt? spør servitøren.

– Nei, dette var tørrere enn tørrest.

– Jeg skal ta det med ut igjen. Jeg kommer straks tilbake, lover servitøren.

Definer straks! Etter 15 minutters ventetid kommer servitøren ruslende tilbake og forteller at maten snart kommer tilbake. Etter 25 minutter står kveiten på bordet igjen – nesten like tørr.

Ufrivillig vegetar

Fiskesuppe

– Jeg kan trøste deg med at denne hovedretten heller ikke er noe å skryte av. Kalven er stekt ihjel, og ligger torturert og grå på tallerkenen.

Heldigvis er tilbehøret spiselig, men det er begrenset hvor gøy det er å gå ut på restaurant og spise poteter og gulrøtter – selv på Theatercaféen.

Teppefall

Stedet har levd lenge på den uformelle stemningen og beliggenheten, på erfarne servitører som alltid hadde et ledig bord i bakkant for kjente og pengesterke folk.

Nå har teppet gått ned for den gamle storheten. De erfarne servitørene er stort sett borte, vi får ingen info om hva vi får på tallerkenen, og vin og vann skjenker vi i selv.

Det er grenser for hva en populær restaurant kan tillatte seg uten at det får konsekvenser. Restaurant-Oslo anno 2009 har nok av spennende og hyggelige spisesteder hvor maten er hundre ganger bedre.

Vi prøver å kjøre en safe avslutning på måltidet, der ingenting kan gå galt, og lykkes – nesten.

Fuglemat

Ærverdig, gammelt lokale

Tre litt for kalde oster er slengt på en tallerken med selskap av syltet aprikos og valnøttbrød. Ostene smaker ikke ille, men valnøttbrødet er ikke godt. Det er gammelt og seigt og burde heller vært gitt til fuglene foran Ibsen- eller Bjørnsonstatuene utenfor Nationaltheatret.

–De kan henge opp så mange portretter de vil på veggene, men det hjelper ikke når man får servert dårlig tilberedt mat.

–Er du sinna? spør følget på vei ut døren.

–Nei, jeg er ikke sint. Jeg er bare veldig, veldig skuffet.

• Daglig leder legger seg flat: - Bare å beklage