restaurant & mat

Det gikk ikke mange dagene før det var stinn brakke i den gamle møbelforretningen ved Olaf Ryes plass. Mye tyder på at Løkkas allestedsnærværende Jan Vardøen har klart det igjen. Denne gangen gikk han høyt ut og ville åpne pizzarestaurant med Norges beste pizza. Intet mindre.

Ifølge ryktene har han vært i Napoli på jakt etter urpizzaen.

Byen der pizzaen ifølge myten først ble spist, og der de fortsatt mener de lager verdens beste. Og som alle napolitanere - og Vardøen - vet, ligger pizzaens sjel i deigen. Og den må stekes i en vedfyrt ovn, selvfølgelig. Så her flammer ilden fra nybygd ovn.

Men hvordan smakte dette da?

Usedvanlig vennlig kelner

Selv om det primært er pizza det går i, så startet vi med forretter: Grillstekte grønnsaker med basilikumolje og ricottaost og salat med bacon og soltørket tomat. Og selv om snøen lavet ned, var det ikke vanskelig å forestille seg at det en gang har vært sommer. Her var masse smak av sol og middelhav. Den usedvanlig vennlige kelner lurte også på om det smakte, siden det var hennes første dag på jobb, og hun ikke selv hadde rukket gjennom hele menyen.

Hun kan glede seg. Men så var det pizzaene da: Olivia valgte selvfølgelig det mest maritime hun kunne finne, en med ansjos og mozzarella. Den yngste gikk for en - variant med blant annet fersk mozzarella, salami, oliven og løk, og Skipper'n fikk parma-skinke og ruccola som hovedsmak.

Porsjonene veltet utover kanten på tallerkenen, med noen svidde flekker her og der - kjennetegnet på pizza fra ekte vedovn. Og dette var så langt fra kjøpepizza eller en av de utallige Peppe's varianter som det er mulig å komme, hvis man da ikke drar til Napoli. Deigen er tørr, men likevel saftig. Tomatsausen og de forskjellige ingrediensene setter sitt preg på det hele, uten at noen av smakene slår de andre i hjel.

Norges beste?

Egentlig pussig at et så enkelt utgangspunkt: mel, vann og salt - kan skape så mange nyanser, fra den skarpere og saltere ansjosvarianten via den fine parmaskinken til den milde mozzarellaen. Skinken var akkurat så tynt skåret at den bare virket lett.

Om dette er Norges beste, skal være usagt, det er vel et par andre i by'n også som vil være med i konkurransen. Men Villa Paradiso har gått knallhardt ut og ligger godt an.

Skipper'n er aldri innom en restaurant som på en eller annen måte kaller seg italiensk uten å smake på dessertenes konge, tiramisu. Og denne var ingen samlebåndsvariant, nei, nesten flytende og så stinn av søt vellyst i form av rom og maskarpone at han var i nærheten av å ønske at han kunne ha klart en til. Den yngstes sjokoladekake var et lekkert og søtt stykke bakverk, mens Olivias isblanding falt i smak etter ansjosen.

Skulle man være vrien, kunne vinen vært noe kaldere og vannet litt friskere, men når servicen er så tilstedeværende og hyggelig, til tross for stor trafikk, så klager ingen av oss. Vi kommer igjen.