restaurant & mat

– For et deilig sted! Modesty, Willie og lille Minnie på fire har reist på utflukt til Snarøya, sust ut av byen med 31-bussen og kikket med forundring på det ene mer fancy kontorbygget etter det andre som har reist seg der store jetfly tidligere rådde grunnen. Glass og betong, betong og glass.

Rester av gamle hangarer, kraner og containere vitner om ustoppelig byggevirksomhet.

Men her, nede ved den gamle sjøflyhavnen, bare noen hundre meter fra Telenor-bygg og IT-Fornebu og hvem det nå er som bor i alle de lekre, modernistiske klossene, ligger en liten perle og skinner i solen.

Sjøflyhavna Kro har gjenoppstått med et fjernt slektskap med Ekebergrestauranten, som glitrer i åsen på den andre siden av fjorden. Kroen kunne vært restaurantens rocka lillebror. De to har samme stilsikkerhet, samme stolthet, like herlig beliggenhet.

Og begge er drevet av drevne restaurantfolk, på Fornebu med fortid fra Palace Grill, Kampen Bistro og Oslo Mekaniske Verksted.

Gjenfødt

Gjengen har gjort et formidabelt oppussingsarbeid. I årenes løp har bygningen i sjøkanten forfalt, og eierne ønsket å rive ruklet for å bygge nytt. Det sa riksantikvaren nei til, og i fjor høst startet rehabiliteringen.

Nå er Oslo sjøflyhavns ekspedisjonsbygning fra 1948 gjenfødt som en blanding av en amerikansk diner og en gammeldags strandrestaurant.

Skinnende lyseblå yttervegger, deilige uteserveringer både på taket og foran huset. Inne er hvite vegger dekorert med minner fra gamle Fornebu, det er brune sofabåser i matt skinn, slitte bord og en stor disk der man bestiller mat og drikke. Eller handler bakervarer fra Åpent bakeri med hjem.

FOTO: INGAR STORFJELL

Det eneste som ikke – ennå – er helt proft på Sjøflyhavna Kro, er servicen. Det er rundt 30 grader ute og enda mer inne, og Modesty blir irritert når noen åpenbart sniker i køen uten at betjeningen reagerer.

Hun blir også litt oppgitt når det viser seg at selskapet har fått ulike menyer og servitørene har ulikt svar på hvilken som er den korrekte. Men mye blir tilgitt når de er så hyggelige og sjarmerende som på Fornebu.

Ekstra tilbehør

Menyen bærer tydelig preg av sommer: Masse røff grillmat, reker, blåskjell og salater. Hovedrettene serveres med bare litt garnityr, opplyser mannen bak disken, det er meningen at man skal bestille tilbehør selv. Modesty og Willie ber om bønnesalat, grillede grønnsaker og hjemmelaget aioli, og håper det holder til fisken og burgeren de har bestilt.

Lille Minnie fnyser av kroens tilbud om halv porsjon av voksen hovedrett og ber om barnemeny: pølse og pommes frites.

De kaprer et utendørs bord under en parasoll, henter litt isvann fra et anretningsbord og er forberedt på å vente en stund på mat og vin. Det gjør ingenting, barnet leker i sandkassen, de voksne kikker på de to sjøflyene som lander og tar av. Men ikke før har de satt seg, er en smilende servitør der med glass og nedkjølt rosévin, helt riktig drikke i slike omgivelser.

Det føles litt ekstra gildt at kroen fører Il Mimo, en italiensk rosévin som er så ettertraktet at den har vært utsolgt på polet siden lenge før pinse.

Mer, mer

Modestys hamburger har tydelig grillsmak, er saftig og mør og servert med så mye salat at det knapt er nødvendig med ekstra tilbehør. Det samme gjelder Willies håbrann. Masse grønn salat, aspargesbønner, store tomatskiver og små grillede poteter. Men aiolien passer perfekt til å dyppe potetbiter i, og bønnesalaten er frisk og smakfull, så alt glir ned.

Til dessert blir det jordbær og is til alle. Og litt mer rosévin til de store.

– Det skulle gått båt hit, sukker Modesty.

– Da ville jeg reist hit ofte. Tatt et glass vin på taket. Kanskje gått tur på Snarøya og spist lunsj her inne etterpå.

Kanskje kommer det båt til Snarøya. Kanskje trikk, eller var det svevebane?

Men enn så lenge må hun greie seg med 31-bussen. Og den turen er besøket absolutt verdt.