oslopuls mener

Kokt vin, dovent øl, dyr og kjedelig mat

Når solen steker på Aker Brygge og køene er meterlange utenfor ethvert spisested, kan det være lurt å søke innom mot de få oasene i sentrum. Like ved Karl Johan ligger en lun bakgård og frister – New Orleans.

Det er godt og fullt, men Bordvenninnen og jeg klarer å få klemt oss inn like ved et selskap som bærer preg av å ha sittet her en stund. Lattermildt høyrøstet snakkes det om løst og fast, mens en stresset servitør løper mellom bordene med breddfulle brett.

Men ikke så stresset at vi ikke får rask og vennlig oppmerksomhet.

– En øl og et glass husets hvitvin, rekker jeg å si får han er på sprang mot neste bord.

Det drøyer ikke lenge før både drikke og meny er på bordet, og snart er en ny servitør på plass for å ta matbestillingen.

Bordvenninnen ønsker seg en liten porsjon friterte kyllingvinger mens jeg gjerne vil ha en kopp gumbo, suppen som det kreolske kjøkken er så kjent for.

Vi rekker akkurat å tømme våre glass idet forrettene kommer til bords, og Bordvenninnen ønsker seg et glass rødvin til vingene og hovedrett. Jeg fortsetter med øl. Vingene har følge av en deilig blåskimmelost-dipp og pikant, krydret saus, pluss strimlede gulrøtter.

En skikkelig appetittvekker, synes hun, og etter en liten smakebit er jeg enig. Gumboen er god og kraftig på smak, med blåskjell – og en trist, kald kreps lagt på toppen, som demper gleden.

New Orleans har fin bakgård. FOTO: KNUT SNARE

Det skal bli flere dempere. Nå begynner nabobordet å bytte stoler, det er tydeligvis noe av møblementet som er mer behagelig enn andre, og når folk går på toalettet, skjer det ofte et bytte. Denne leken foregår lenge, det er åpenbart en del drikke som må ut etter hvert.

Man skulle tro at når det er et visst drikketempo her i kveld, så skulle man få duggfriske forsyninger? Ikke i mitt tilfelle; idet den nye ølen kommer, er det flat og tam. Men vår servitør har mange bestillinger, så jeg resignerer med min daffe halvliter. Bordvenninnen får også en overraskelse: Hennes rødvin er på kokepunktet og smaker nesten saftsuppe.

Vi håper på at hennes hovedrett, Backyard burger, passer til. Jeg satser på spareribs, kalt Tiger ribs på menyen, og snart har vi fått vår mat.

– Er dette rent oksekjøtt? Bordvenninnen ser skeptisk på det som ligger under hamburgerbrødet. Hun blir nok mett likevel: Masse salat og potetbåter skal sørge for det. Jeg kommer også til å bli mett, for spareribsene er dynket i en skuffende BBQ-saus som mest smaker tomat og salt, med et lass mais på toppen. Litt coleslaw ved siden og potetbåter gjør dette til et solid måltid for storspiste, men uten de store finesser.

Kyllingvinger. FOTO: KNUT SNARE

Etter en siste slurk dovent øl ligger det fremdeles mat igjen på tallerkenen, men jeg har hverken ork eller lyst til å spise mer. Ikke Bordvenninnen heller, som har kjempet seg igjennom en burger hun hevder er av det forglemmelige slaget.

Derfor griper vi fatt i vår fremdeles travle kelner og ber om regningen før nabobordet gjør det. Det aner oss at det oppgjøret kan ta tid, noen vil ha kaffe med ymse drikke til og saumfarer drikkekartet.

Det er et hav av tid siden «gamle» New Orleans lå ned en trapp og serverte kreolsk mat av høy klasse. Dette er nærmere en kraftig krydret veikro enn smaken av Louisiana.

Men bakgården er fin, særlig på varme dager.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!