Les mer:
Joacim Lunds Under kniven
Denne uken gikk jeg til fots over Grønland. Litt fordi jeg hadde lyst til å se konstablene i det såkalte moralpolitiet med egne øyne (Frodig! Eksotisk! Spennende!), men mest fordi Meny-butikken der er brukbar. I alle fall syntes jeg fortsatt det da jeg var på vei dit.
I kjøledisken fant jeg ikke kjøttdeig. Det er ikke så ille i seg selv, det hender selvsagt at butikkene går tomme for enkelte varer. Det sjokkerende var reaksjonen da jeg spurte en ung mann i ferskvaredisken om han hadde mer kjøttdeig gjemt unna et eller annet sted. Han så på meg. Tok en god pause. Omsider flyttet han blikket til kjøledisken. Ny pause. Munnen var halvåpen.
– Vi har ikke, sa han langsomt.
– OK. Men dere har sikkert en kjøttkvern? spurte jeg vennlig.
– Nei, svarte han. Ny Pause. – Eller . . . jo, men jeg vet ikke hvordan man bruker den.
Nå var det min tur til å stirre med åpen munn. Lenge. Og mens jeg sto der gikk det opp for meg hvilke følelser som motiverer moralpolitiet utenfor. Vi kan jo ikke ha det slik at alt er greit, uansett hvor sykt det er.
Eller, for å tilpasse det min verden: Vi kan ikke la dagligvarebutikkene erstatte spesialistforretningene hvis dette er det vi står igjen med. Bare en liten gåtur unna står de særdeles dyktige slakterne hos Makwans kjøttsenter og beiner ut, kverner, fileterer, surrer og deler, og vet nesten ikke hva godt de skal gjøre for kundene sine.
Og her, i ferskvaredisken på Meny, vet de altså ikke hvordan de lager kjøttdeig av kjøtt.
Det første som falt meg inn å si, og som jeg, om jeg må si det selv, fikk formidlet på en utsøkt sarkastisk og dobbeltbunnet måte idet jeg demonstrativt lot handlevognen stå og gikk mot utgangen (jeg angret litt på det da jeg kom ut, tieren sto jo fortsatt i låsen), var replikken moralpolitiet ute på gaten angivelig bruker aller mest:
– Jeg liker ikke det du gjør.
kommentarer - si din mening