oslopuls mener

Ingen åpenbaring

– Skal dere dra hjem sammen? spør den vennlige garderobevakten, og lurer på om hun kan henge jakkene våre sammen.

– Det kommer an på hvor mye vi krangler under måltidet, sier spisefølget.

– Hva? Men? Hun smiler usikkert og rekker oss en garderobelapp.

Det er ingen grunn til bekymring. Klosteret har helt siden 1992 budt på romantisk stemning i et kjellerlokale med teglstein, beroligende gregoriansk musikk og hundrevis av levende lys.

Dette er utvilsomt et av Restaurant-Oslos aller koseligste steder.

Dårlig start

Servitøren anbefaler sterkt dagens 5-retter med vinmeny, selv om Klosteret kan skryte av en vinkjeller med over 1000 ulike titler og utmerkelsen «Best of Award of Exellence» fem år på rad.

– Denne var de ikke heldige med. Var det varm soppbuljong med parmesan, undres bordvenninnen.

– Ja, men den er kald og ikke spesielt god. Parmesan er godt til det meste, men her treffer de ikke, mener Smørbukk.

Klosteret restaurant har eksistert siden 1992.

Appetittvekkeren gjør oss langt fra optimistiske. Det hjelper heller ikke at maten kommer ut i sneglefart fra kjøkkenet i et halvfullt lokale.

Hundrevis av lys skaper god stemning på Klosteret.

Etter en time kommer servitøren bort til bordet for å opplyse om at maten er rett rundt hjørnet. Da er det ene glasset med Riesling forlengst drukket opp, uten tilbud om påfyll.

Love is in the air

Heldigvis er første rett knallgod. Knasende sprø salat har selskap av blåskjell, kamskjell og et nydelig stykke hummer. Friskt, saftig og masse smak. Neste rett drøyer også lenge, og blir satt på bordet uten beskrivelse av maten. Men pannestekt kveite er nydelig, selv om det ene fiskestykket er litt tørt i kantene. Tilbehøret med salt basilikumkrem, blandet med søt mango og tomatsalsa går ned på høykant.

Akkurat nå har vi det fantastisk bra. Vi skåler i Sancerre, og ser rundt oss på forelskede par. Servitører fyller hyppig på med vann i glassene, men det rare med Klosteret er at man har så mange ulike servitører på hvert bord. I løpet av måltidet har vi fem servitører, og det gjør spiseopplevelsen mindre personlig. Vi fikk ikke noe nært forhold til noen av dem, selv om de er meget kunnskapsrike.

Ingen hake med kjake

Indrefilet og brassert kjake av svin med hasselnøttkremet skorsonerrot og rødvinssjy.

– Oink oink – dette svinet skuffer ikke, sier spisefølget og skjærer opp indrefilet og brassert kjake av svin med hasselnøttkremet skorsonerrot og rødvinssjy.

– Ja, kjake er noe av det mest smakfulle kjøttet jeg vet. Men svinefileten synes jeg er kjedelig, selv om den er perfekt tilberedt. Den reddes av det gode tilbehøret, mener Smørbukk.

Ostene er måltidets største skuffelse. Tre små, litt for kalde oster peker nese til oss fra tallerkenen.

– Den er ikke dårlig. Den lukter bare parafin, opplyser servitøren om vinen til ostene. Hun har helt rett. Riesling Niedermenniger Spätlese 2003 lukter parafin, men smaker fantastisk. Vinmenyen er meget god hele måltidet, også Moscatoen til den deilige desserten med butterdeig, eple og sjokolademousse.

– Har dere hatt et fint måltid, spør garderobedamen forsiktig.

– Ja da, vi er fortsatt gift.

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!