Les mer:
Joacim Lunds Under kniven
Få unge vil bli kokker, sto det i Aftenposten på søndag. Kokkeyrket er i krise. Rekrutteringen er elendig. Hvorfor det? En skulle heller tro at rekrutteringen ble uhåndterbar da kokkene med ett ble hetere enn solen rundt årtusenskiftet?
Vi hadde kjendiskokker før det også, men dette var noe annet.
Ingrid Espelid Hovigs fromme jukseinnrømmelser måtte vike for Jamie Olivers hektiske lesping og Gordon Ramsays voldsomme raseriutbrudd. Anthony Bourdain ga ut Kokkejævler, Bill Buford skrev Heat, bøker som begge understreker hvilke uendelige muligheter kokkeyrket gir til å dyrke imaget som mystisk, rocka, tatovert og arrete individualist.
Også her i Oslo gjorde rockekokkene sitt inntog. Først og fremst på Palace Grill, men også andre steder i byen, og enkelte kokker ble gjenstand for persondyrkelsen som har utrettet mirakler for rekrutteringen til rockeindustrien. De ble matens rockestjerner. Kokkestjerner, om du vil. Det ble kult å være kokk. Trodde jeg.
Når rekrutteringen til kokkeyrket nå svikter, oppgis tunge løft, lange dager, ugunstige arbeidstider og lav status som årsaker.
Alle kokker jobber nemlig ikke på Palace grill. De jobber i kantiner, på sykehus, i supermarkeder, fengsler og gamlehjem. De får dårlig rygg, rusproblemer og eksem på hendene, og føler seg som alt annet enn rockestjerner.
Det var nok dette en gammel kokkevenn hadde i bakhodet da jeg en gang rådførte meg med ham om hvorvidt jeg burde gjøre hobby til yrke.
– Er du glad i å lage mat? spurte han.
– Jeg elsker det, svarte jeg.
– Da gjør du lurest i å beholde det som en hobby.
Problemet er at alle beholder mat som hobby. Snart er det ikke kokker igjen, og slik vil vi ikke ha det. Det gamle uttrykket er dessverre modent for en omskrivning: Jo færre kokker – dess mer søl.
annonse > Møteplassen - Finn kjærligheten på nettet Letsdeal.no - Daglige deals innen restaurant, helse, mote og mye mer Prisjakt - kunnskap før kjøp FINN.no - Mulighetenes marked
