oslopuls mener

Deigete og seigt

– Tre av fire, det må en si er godt innfridd, smiler Modesty.

Willie skjønner ingenting.

– Sist vi anmeldte Trancher, rett etter åpningen for to år siden, satte vi opp en ønskeliste og lovte dem en femmer hvis kvaliteten holdt og ønskene ble oppfylt, forklarer hun.

Og restauranten nederst på Grünerløkka ligger godt an. En velfylt vinmeny ligger på bordet, en ostetallerken er kommet blant desserttilbudene, og bak baren skimter Modesty en espressomaskin.

Da mangler bare salat som tilbehør, så kan hun krysse av alle ønskene fra sist som innfridd.

Sjarmkrok

– Jeg syns det er en fryd at det tilsynelatende går så bra her.

Modesty kikker rundt seg i lokalene.

Ikke en stol er ledig i det lille lokalet, men de to servitørene har tilsynelatende full kontroll der de smyger seg mellom loppisfunn og sommerkledde gjester.

Etter at Modesty og Willie har fått riesling i glassene, kommer den svenske kelneren og forteller om Tranchers konsept.

Det er fort gjort, for her serveres én hovedrett: langtidsstekt entrecôte.

Fire-fem timers steking

– Man legger den i ovnen om formiddagen, steker den på lav temperatur i fire, fem timer, forklarer han. Når kjøttstykket har en kjernetemperatur på 35 grader, legges det på grillen så det får en fin stekeskorpe.

Fullt lokale, men likevel strålende service, imponerer vår anmelder.

Og så blir det lagt tilbake i ovnen, som sørger for en kjernetemperatur på 54-55 grader, og der ligger kjøttet og godgjør seg til det skal skjæres opp og serveres.

Valgets kval

Man slipper unna de store valgkvalene på Trancher: Stort eller lite stykke kjøtt, that’s it. Men for all del, det går an å lure lenge på hvilket tilbehør man skal velge til kjøttet.

Restauranten har fem-seks typer til 30 kroner skålen, og fem ulike sauser som er gratis.

Modesty savner også denne gang salat som tilbehør, den lille issalaten med cashewnøtter og oliven som Trancher serverer alle sine gjester før forretten, er en hyggelig, men litt utvannet erstatning.

Det som ikke smaker utvannet, er forrettene.

Willie blir ganske salig av sine råmarinerte kamskjell med persille, koriander, hvitløk og chili.

– Oj. Denne forretten er alene verd besøket. Fantastiske smaker, der den ene ingrediensen fremhever den andre uten at det saltsøte kamskjellet forsvinner.

Modesty var ikke mindre fornøyd med sine store og fete blåskjell – smakssatt med kokosmelk og chili.

Saken er biff

Og så var det tid for kjøttmat. Modesty lukker øynene når hun tar den første kjøttbiten. Grillsmak. Kjøttsaft. Lett å tygge.

Men så kjøttbit nummer to – uten stekeskorpe.

Modesty tygger og tygger uten å greie å svelge.

– Jeg skjønner ikke hva som har skjedd med dette kjøttet, sier hun.

– Det vokser rett og slett i munnen. Det er seigt.

Etter tre biter til vinker hun på servitøren som velvillig bytter ut stykket.

Det neste er litt bedre, men bare litt. Modesty greier rett og slett ikke å spise opp kjøttet denne gangen.

Servitøren forsikrer at kjøttet ikke er rått, men hva det enn er som forårsaker det, deigete kjøtt er ikke godt. Hun trøster seg med vel tilberedt og velsmakende grønnsaker og poteter, der det ikke er noe å sette fingeren på.

– Nå blir det vanskelig å gi toppkarakter, sukker hun.

– Selv om alt annet er tilnærmet perfekt, holder det ikke når restaurantens ene satsing ikke holder mål.

Det var nesten så hun ble litt lettet da heller ikke tiramisuen falt helt i smak. Det blir litt for mye kake, litt lite pudding.

– Uansett, vi lar oss ikke skremme, sier Willy.

– Trancher er blitt en av bydelens hyggeligste og beste restauranter. Neste gang får vi bedre kjøtt – og da går femmeren inn!

Meld deg på vårt ukentlige ”Hva-skjer”-nyhetsbrev her!